Hvordan begynne et brev?

Ok, la oss prøve å gjøre dette brevet litt mer... meg, liksom. Her er mitt forsøk:

Hvordan begynne et brev?

Åh, brevet. Hvor begynner man egentlig? Jeg husker da jeg var liten, og bestemor lærte meg å skrive brev. "Kjære...", sa hun alltid, og så fulgte navnet. Så enkelt, ikke sant?

Men tenk litt over det. Hva skriver man etter "Kjære..."? Det er jo der magien ligger, eller kanskje frustrasjonen. Et privat brev, det er jo ikke en formell søknad eller noe sånt. Det er... personlig.

Typisk begynner man kanskje med en hilsen. "Kjære Mari" eller "Hei Pappa". Det er jo en start. Men så? Vel, da kommer det an på hvem du skriver til. Er det din beste venn? En fjern slektning? Din gamle flamme (oi da!).

Personlig ville jeg kanskje startet med noe som: "Du vet, jeg satt her og tenkte på..." eller "Husker du den gangen vi...?" Det er jo den følelsen jeg vil frem til. Ikke sant? Den der "jeg tenker på deg" følelsen.

Etter hilsenen kommer alt det andre. Historiene. Opplevelsene. Tankene som virvler rundt i hodet mitt, som jeg så gjerne vil dele med akkurat den personen. Kanskje jeg forteller om den rare katten jeg så i parken, eller om den vanskelige samtalen jeg hadde med sjefen. Helt ærlig, helt meg.

Det er jo det et brev skal være, ikke sant? En liten bit av deg selv, sendt avgårde til noen du bryr deg om. Og det er jo tilpasset akkurat det forholdet. Jeg ville jo ikke skrevet det samme til bestemor som jeg ville skrevet til bestevenninnen min. Det sier seg selv.

Jeg mener, et brev er jo nesten som en samtale, bare... langsommere. Og kanskje litt mer gjennomtenkt. Eller kanskje ikke. Noen ganger er det de mest spontane brevene som er de beste. Hva tenker du?