Hva er forskjellen på super G og storslalåm?

13 visninger

Super-G skiller seg fra storslalåm med færre, men bredere svinger plassert over en lengre løype, noe som gir høyere hastigheter. Dette resulterer i en løype som minner mer om utfor, men med hyppigere retningsendringer. Super-G ble først presentert i konkurranse i 1987, og kombinerer elementer fra både utfor og storslalåm.

Tilbakemelding 0 liker

Super-G vs. Storslalåm: En skiferie i høy fart

For skiløpere og seere er forskjellen mellom super-G og storslalåm ofte tydelig, men for den uinnvidde kan disse to disiplinene virke forvirrende like. Begge er teknisk krevende og spektakulære, men med betydelige forskjeller i løypeutforming, fart og teknikk. Denne artikkelen dykker ned i hva som skiller disse to spennende grenene av alpint.

Den mest åpenbare forskjellen ligger i løypedesignet. Storslalåm kjennetegnes av et stort antall tett plasserte porter, som krever presisjon og rytme i svingene. Løypen er relativt kort og fokuserer på å kombinere høy fart med presis portpassering. Tenk korte, smale svinger utført med kontrollert aggressivitet.

Super-G, derimot, presenterer en helt annen utfordring. Her er portene færre, men bredere og plassert med større avstand mellom seg. Dette resulterer i lengre, mer åpne svinger og betydelig høyere hastigheter. Løypen ligner mer på en utforløype, men med jevnlige retningsendringer som krever at skiløperen opprettholder høy fart samtidig som de forhandler skarpe overganger mellom svingene. Det er en balansegang mellom å holde farten oppe og å unngå å miste kontrollen.

Farten er en avgjørende faktor. I super-G når skiløperne betydelig høyere hastigheter enn i storslalåm, ofte nærmer seg hastighetene i utfor. Dette krever ekstremt god balanse, styrke og selvtillit. Den høye farten stiller også større krav til utstyret, med bruk av mer aggressive ski og bindingsstillinger.

Teknikken som kreves av skiløperne varierer også. Storslalåm krever teknisk presisjon og en jevn, rytmisk stil. Det handler om å utføre rene, presise svinger med minimalt avvik fra den ideelle linjen. Super-G krever derimot en mer aggressiv og kraftfull tilnærming, hvor skiløperen må maksimere farten samtidig som de holder seg innenfor portene. Det er en kombinasjon av presisjon og aggressivitet, en fin balanse mellom kontroll og ekstrem fart.

Super-G ble introdusert i verdenscupen i 1987 som et kompromiss mellom storslalåm og utfor, og kombinerer elementer fra begge disiplinene. Resultatet er en spennende og visuell gren av alpint som krever både teknisk dyktighet og en dristig holdning.

Kort oppsummert: Storslalåm er preget av mange korte svinger, høy presisjon og moderat fart. Super-G har færre, bredere svinger, ekstremt høye hastigheter og krever en mer aggressiv kjørestil. Begge disiplinene representerer toppidrett innen alpint, men stiller helt forskjellige krav til skiløperne.

#Fartsdisipliner #Ski #Teknisk