Er eventyrene om Askeladden folkeeventyr eller kunsteventyr?

Askeladden: Folkeeventyr eller kunsteventyr? En dypere dykk i den norske helten

Askeladden er en av de mest kjente og elskede figurene i norsk folkediktning. Han dukker opp i en rekke eventyr, ofte som den yngste og tilsynelatende dummeste broren som likevel lurer kongen, vinner prinsessen og får halve kongeriket. Men er disse eventyrene om Askeladden egentlig folkeeventyr i reneste form, eller har de også elementer av kunsteventyr?

Det er lett å stemple Askeladden-eventyrene, som "Askeladden som kappåt med trollet" eller "Askeladden som vant prinsessen og halve kongeriket," som rene folkeeventyr. Som det påpekes, er disse fortellingene nedskrevet og popularisert av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, to sentrale figurer i innsamlingen og bearbeidingen av norsk folkeminne på 1800-tallet. De baserte sitt arbeid på muntlige fortellinger som hadde levd og utviklet seg gjennom generasjoner. Denne muntlige tradisjonen er et kjennetegn ved folkeeventyr.

Men definisjonen er ikke alltid så svart-hvitt. For å forstå dette bedre, må vi se på hva som kjennetegner henholdsvis folkeeventyr og kunsteventyr:

Folkeeventyr:

• Muntlig tradisjon: Opprinnelsen ligger i muntlig fortelling, overført fra generasjon til generasjon.
• Anonym opphavsperson: Det er ingen kjent enkeltforfatter; historiene er et kollektivt produkt.
• Faste formler og klisjeer: Bruk av faste uttrykk som "Det var en gang..." og typiske karakterer som konger, prinsesser og troll.
• Enkel moral: Ofte med en tydelig moral som belønner godhet og straffer ondskap.
• Urealistisk og fantastisk: Inneholder magiske elementer og umulige hendelser som tas for gitt.

Kunsteventyr:

• Skriftlig opprinnelse: Skrevet av en kjent forfatter.
• Originalt innhold: Selv om de kan låne elementer fra folkeeventyr, er handlingen og karakterene ofte mer komplekse og originale.
• Personlig stil: Bærer preg av forfatterens egen stil og perspektiv.
• Dypere budskap: Kan inneholde mer subtile og komplekse temaer og moralske dilemmaer.
• Psykologisk dybde: Karakterene kan ha mer utviklede personligheter og indre konflikter.

Hvor faller Askeladden inn?

Askeladden-eventyrene lener seg tungt mot folkeeventyrets kjennetegn. De har klare formler, typiske karakterer, og en lettfattelig moral – hardt arbeid og kløkt lønner seg, selv for den tilsynelatende svakeste. Fantastiske elementer, som troll og magiske gjenstander, er integrert i fortellingen uten nærmere forklaring.

Men Asbjørnsen og Moes arbeid var mer enn bare ren nedskriving. De bearbeidet de muntlige fortellingene. De strømlinjeformet dem, la til litterære virkemidler, og kanskje også finjusterte moralen. Dette gjør at de ikke er 100% rene folkeeventyr, men heller en hybrid.

Konklusjonen?

Eventyrene om Askeladden kan best beskrives som folkekunsteventyr. De er forankret i folkeminnets tradisjon, men formidlet og bearbeidet gjennom en kunstnerisk linse. Asbjørnsen og Moe har satt sitt preg på fortellingene, og løftet dem fra muntlig tradisjon til litteratur. Dette gjør dem til en unik og viktig del av vår kulturarv, en bro mellom folkedypet og den litterære verden. Dermed kan vi si at selv om de har røtter i folkediktningen, er de også et resultat av et kunstnerisk arbeid, som gir dem en plass i en kategori mellom de to.