Når kan man bruke fortrinnsrett?

Fortrinnsrett... huff, det ordet vekker blandede følelser i meg, altså. Det er som et glimt av lys i en ellers ganske mørk tunnel – oppsigelse. Hvem vil vel ikke klamre seg til det halmstrået? Men det er jo ikke så enkelt som å bare si "Jeg vil ha fortrinnsrett!" og så er alt i orden. Neida. Du må ha jobbet der i minst ett år de siste to. Tenk deg, ett år! Det er lenge, spesielt når du står der og verden raser litt sammen.

Og som om ikke det var nok, må du faktisk være kvalifisert for den nye stillingen. Det høres jo logisk ut, men hva hvis du nesten er det? Hva om du bare trenger litt opplæring? Teller ikke det? Og stakkars vikarer… de får ikke engang vurdere fortrinnsrett. Husker hun Mette, som vikarierte i resepsjonen i to år? Hun var jo bedre enn de fleste fast ansatte! Men nei, ingen fortrinnsrett for henne. Det føles så urettferdig.

Og så varer den bare i ett år etter du er ferdig. Ett år. Som om man finner drømmejobben på et blunk. Jeg mener, hallo, det er jo ikke akkurat et kinder-egg fylt med jobbtilbud som venter på deg der ute. Det er jo et helt minefelt av søknader og intervjuer og avslag... Det er liksom en liten gulrot de dangler foran deg, men den er så full av betingelser at man nesten ikke gidder å strekke seg etter den. Eller? Kanskje det er bedre enn ingenting? Jeg vet ikke, jeg. Det føles bare litt… bittert. Som en sånn halvhjertet trøst. Er det virkelig for mye forlangt å få litt mer sikkerhet i en så sårbar situasjon?