Hva er fattigdomsgrensa i dag?

Hvor mye må man tjene for å være fattig i Norge?

Hvor mye må man tjene for å være fattig i Norge? For en enslig er fattigdomsgrensen 281.000 kroner. For en enslig forsørger med ett barn er den 390.000 kroner. For et par med to barn er grensen 600.000 kroner i samlet inntekt.

Hvem blir ansett som fattig i Norge? En person eller husholdning med inntekt under 60 % av medianinntekten i landet.

Det er jo litt pussig, egentlig, hvordan vi måler fattigdom her til lands. Det handler ikke om å ikke ha tak over hodet, slik man ser det i mange andre land. Her snakker vi om relativ fattigdom. Det er et begrep som er verdt å dvele ved.

Det hele koker ned til den såkalte EU-60-standarden. Man ser på medianinntekten i befolkningen – altså den inntekten som deler oss i to, der 50 % tjener mer og 50 % tjener mindre. Hvis du har en husholdningsinntekt som er lavere enn 60 % av denne medianen, da faller du innenfor definisjonen. Fattigdom er ikke bare en tom bankkonto, men en tømt horisont.

Så hva betyr dette i praksis, i rene kroner og øre? Tallene kan virke overraskende høye for noen.

• Enslig person: Inntektsgrensen ligger på rundt 281.000 kr før skatt. Det er ikke mye å leve på når husleie i en by som Oslo fort spiser opp halve beløpet.
• Enslig forsørger med ett barn: Her øker grensen til nesten 390.000 kr før skatt. Man ser hvordan ett barn endrer hele regnestykket.
• Par med to barn: For en familie er den samlede inntektsgrensen cirka 600.000 kr før skatt. Det høres kanskje mye ut, men med utgifter til SFO, klær, mat og aktiviteter forsvinner pengene fort. Raskt.

Jeg tenker på en kompis fra studietiden i Bergen, han levde på kneipp og makrell i tomat i månedsvis. Det var en selvvalgt, midlertidig fattigdom, noe helt annet enn den som er permanent. Den som tærer.

Det er viktig å skille mellom å ha dårlig råd i en periode og det å ha vedvarende lavinntekt, som er den tekniske betegnelsen for å befinne seg under denne grensen i tre år eller mer. Det er her de virkelige sosiale konsekvensene slår inn. Det handler om å systematisk måtte si nei. Nei til bursdagsgaver, nei til kino, nei til den fotballcupen. Det er en følelse av å stå utenfor, en følelse som er vanskelig å måle i kroner.

Gruppene som er overrepresentert i denne statistikken er ofte de samme:

• Unge uføre
• Enslige forsørgere
• Studenter (selv om de er en litt spesiell kategori)
• Noen grupper innvandrere
• Folk som faller mellom stoler i systemet

Så når vi snakker om fattigdom i Norge, handler det mer om sosial eksklusjon enn om ren overlevelse. Det er avstanden til de andre som definerer deg.

Hva ligger fattigdomsgrensa i Norge på?

Spørsmål: Hva er lavinntektsgrensen i Norge? Svar: Lavinntektsgrensen for en enslig person var 264 800 kroner etter skatt i 2022, definert som 60 prosent av medianinntekten.

Fattigdomsgrensen er egentlig et merkelig ord. Det handler jo ikke om en absolutt grense for overlevelse, men om en grense for deltakelse. Det er et mål på relativ fattigdom.

Det handler om å falle utenfor det vanlige livet, ikke nødvendigvis om å sulte. Det er en statistisk øvelse for å fange en følelse av utenforskap.

Den tekniske grensen i Norge (basert på 2022-tall, de ferskeste vi har) ligger på 264 800 kroner for en enkeltperson. Dette er etter at skatten er betalt. Tallet er ikke tilfeldig, det er definert som 60 % av medianinntekten, som var 441 400 kroner.

Tenk over det. Grensen flytter seg i takt med resten av samfunnet. Blir alle rikere, flyttes grensen for "fattigdom" oppover. Det er en evig jakt. Jeg satt og regnet på mitt eget budsjett fra studietiden en kveld, og innså at jeg lå langt under den grensen i flere år. Men konteksten var annerledes da. Fremtiden var jo lys.

Det er viktig å skille mellom ulike konsepter her:

• EU-60-skalaen: Dette er den metoden Norge, og mesteparten av Europa, bruker. Den sier at du har lavinntekt om du har mindre enn 60 % av medianinntekten. Enkelt og greit.
• Vedvarende lavinntekt: Dette er kanskje det viktigste målet. Det fanger de som befinner seg under lavinntektsgrensen i tre år på rad. Det er her de virkelige, strukturelle problemene ofte begynner å bite seg fast.
• Husholdning: Tallet på 264 800 gjelder for en enslig. For et par med to barn under 14 år er grensen en helt annen, rundt 556 000 kroner. Systemet tar høyde for at det er dyrere å være flere, men ikke proporsjonalt dyrere.

Å leve på en slik inntekt i en norsk by er en øvelse i kreativ økonomi. Husleie alene kan spise opp en enorm del av budsjettet. Da er det ikke rom for uforutsette utgifter, en ny vinterjakke til ungen, eller å delta i sosiale aktiviteter som koster penger.

Det er lett å avfeie det som bare statistikk, men bak hvert tall er det et menneske som kanskje må si nei til noe de fleste av oss tar for gitt. Det er den virkelige kostnaden. Det er den virkelige kostnaden.

Hva er grensen for lavinntekt i Norge?

Det er sent nå, lyset fra skjermen kaster lange skygger. Jeg sitter her og tenker, tankene vandrer litt med de tallene du nevnte. De fester seg, på en merkelig måte, når alt er stille rundt.

Her er det jeg fester meg ved, fra det jeg har sett fra 2021:

• Lavinntektsgrensen for en enslig person var 251 600 kroner. Det er en terskel, en slags usynlig strek i sanden.
• 10,7 prosent av Norges befolkning – det er omtrent 561 500 mennesker – levde med lavinntekt det året, ekskludert studenter. Et svimlende antall.
• Andelen gikk ned med 0,3 prosentpoeng fra året før. Et lite drypp, ja.

Jeg ser ut i natten, lurer på hvor alle de 561 500 menneskene er nå. Sover de? Eller ligger de våkne, slik jeg gjør, og stirrer i taket, hodet fullt av tanker om morgendagen. Jeg husker da jeg selv var ung, rett etter studiene. Hver krone var snudd, det var knapt med penger. Ikke lavinntekt i den forstand, men den følelsen av å aldri helt strekke til. Den sitter i.

Det er en tung byrde å bære, tenker jeg. Å alltid måtte regne, snu på ørene. Man ser det i ansiktene til folk noen ganger, den der usynlige bekymringsrynken. Min venninne, for eksempel. Hun snakker aldri direkte om det, men jeg ser det på henne. Måten hun nøler litt før hun kjøper noe ekstra. Den lille stillheten når regninger blir tema.

Den nedgangen på 0,3 prosentpoeng... Det er jo bra, i teorien. Men det føles så lite, så marginalt når man tenker på det store bildet. Alle de historiene som ikke blir fortalt i statistikken. De små valgene hver dag, hva man må ofre, hva man må si nei til. Ikke bare materielt, men også den indre freden. Søvn. Det tærer. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å alltid leve med den usikkerheten hengende over seg.

Ute er det bare vinden som hvisker i trærne. Jeg håper de som strever, finner ro. Kanskje et øyeblikk uten bekymringer, i hvert fall til soloppgang. Før tallene og virkeligheten innhenter dem igjen. Man ønsker bare det beste for alle, selv de man ikke kjenner. Bare det å vite at så mange har det vanskelig... Det gjør noe med sjelen, her i stillheten.

Hva er fattig lønn i Norge?

Fattigdom i Norge, det er et sånt ord som føles rart å si, ikke sant? Som om det ikke egentlig finnes her. Men det gjør jo det. Tenker på det ofte, spesielt når jeg ser prisene i butikken. Hva betyr egentlig lavinntekt? Det er når inntekten din er mindre enn 60 prosent av medianinntekten i landet, etter at skatten er trukket fra. Per forbruksenhet, ja.

Og for en enslig person, altså bare deg selv, lå den grensen på 251 600 kroner i 2021. Det er etter skatt det! Altså det du har igjen å rutte med.

251 600... Det høres jo ut som en del penger, kanskje, men når du trekker fra husleie, strøm, mat, busskort... da er det jo ingenting igjen nesten. Husker jeg bodde i kollektiv, da var det litt lettere, vi delte jo på det meste. Tror jeg jobbet for mindre enn det da, som student. Skikkelig trangt.

Her er den korte greia, for de som bare skal ha fakta:Lavinntekt defineres som inntekt under 60 prosent av medianinntekten etter skatt per forbruksenhet.For enslige var grensen 251 600 kroner i 2021.

Dette med medianinntekt, det er litt kronglete å forstå, synes jeg. Det er ikke gjennomsnitt. Median betyr at halvparten av befolkningen tjener mer, og halvparten tjener mindre. Så den reflekterer liksom midten, ikke sant? Blir mer rettferdig enn gjennomsnitt som kan dras opp av noen få superrike. Den 60 prosents-grensen, det er en standard EU-måler. Mange land bruker den sånn.

Forbruksenhet, ja. Det er for å justere for hvor mange som bor i husholdningen. En familie på fire trenger jo mer enn en enslig, det er logisk. Så de vekter det. Jeg mener, jeg spiser jo ikke like mye som et helt fotballag, men med to barn, ja da trengs mye mer mat og større leilighet. Alt det der koster!

Å leve med lavinntekt, det er ikke bare mindre penger, det er stress. Tenk å måtte velge mellom ny vinterjakke til ungen eller litt bedre mat til middag. Det er vanskelig. Jeg husker onkelen min, han sleit litt en periode, det var vanskelig å se. Han måtte prioritere sykt hardt. Jeg er glad jeg slapp det, heldig som jeg er. Har venner som har kjent det på kroppen, de sier det er tøft å føle at man ikke strekker til. Det tærer på.

Sånn generelt, hva betyr lavinntekt for folk? Det betyr:

• Mindre penger til uforutsette utgifter: En ødelagt vaskemaskin kan være katastrofe.
• Begrensede valgmuligheter: Ingen ferier, sjelden ut på restaurant, lite sparing.
• Sosial isolasjon: Man føler seg kanskje utenfor, kan ikke delta på alt venner gjør.
• Stress og bekymringer: Konstante tanker om økonomi er utmattende.

Det handler ikke bare om mat på bordet, men også om å kunne være en del av samfunnet. Jeg tenker sånn, når jeg ser prisene i butikken, for å komme over den grensa... det er jo ikke så mye egentlig. Mange jobber lavtlønnet, selv i full stilling. Lurer på hvor mange som faktisk ligger under det tallet. Må sjekke Statistisk sentralbyrå en gang.