Hva er fattighetsgrensen i Norge?

Fattigdom i Norge: Et relativt perspektiv og grensen for levestandard

Fattigdom er et komplekst fenomen, og i Norge defineres det ikke utelukkende ut fra mangel på livsnødvendigheter, men også relativt. Det betyr at man vurderer en persons levestandard i forhold til den generelle levestandarden i samfunnet. I praksis betyr dette at fattigdomsgrensen i Norge ikke er en fastsatt sum som dekker livsnødvendigheter alene, men en indikator på betydelig avvik fra det som regnes som normal levestandard.

Hvordan defineres fattigdomsgrensen i Norge?

I Norge benyttes ofte en relativ fattigdomsgrense som er basert på medianinntekten i befolkningen. En enslig person regnes som fattig hvis den disponible inntekten etter skatt er under 60 prosent av medianinntekten. For 2023 tilsvarte dette omtrent 237 600 kroner. Det er viktig å understreke at dette er en dynamisk grense som endres i takt med den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

Mer enn bare en sum:

Fattigdom handler om mer enn bare mangel på penger. Det indikerer en situasjon der en person har betydelig lavere levestandard enn majoriteten av befolkningen. Dette kan innebære:

• Begrenset tilgang til sosiale goder: Vanskeligheter med å delta i sosiale aktiviteter, som for eksempel fritidsaktiviteter for barn, kulturtilbud og feriereiser.
• Økonomisk stress og usikkerhet: Konstant bekymring for å dekke grunnleggende behov som mat, bolig og klær.
• Dårligere helse: Forskning viser en klar sammenheng mellom fattigdom og dårligere fysisk og psykisk helse.
• Begrensede muligheter: Vanskeligheter med å investere i utdanning, kompetanseheving eller andre tiltak som kan bedre ens langsiktige økonomiske situasjon.

Utfordringer ved en relativ fattigdomsgrense:

Selv om den relative fattigdomsgrensen gir et nyttig bilde av ulikhet og levestandard, er det viktig å være klar over dens begrensninger. Kritikere hevder at den relative definisjonen kan skape et bilde av fattigdom som ikke nødvendigvis gjenspeiler den faktiske situasjonen til de som befinner seg under grensen. For eksempel kan en person som eier sin egen bolig og har minimal gjeld, men som tjener under fattigdomsgrensen, ha en bedre levestandard enn en person som leier bolig og har høy gjeld, selv om begge er definert som fattige.

Konklusjon:

Fattigdomsgrensen i Norge er et viktig verktøy for å måle ulikhet og identifisere grupper som sliter med å opprettholde en akseptabel levestandard. Selv om den er en relativ målestokk som endres over tid, gir den et verdifullt perspektiv på de utfordringene som mange mennesker i Norge står overfor når det gjelder å delta fullt ut i samfunnet og dekke sine grunnleggende behov. Det er viktig å huske at fattigdom er et komplekst problem som krever en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både økonomiske, sosiale og helsemessige faktorer.

#Fattigdom Norge #Inntektsgrense #Sosialhjelp