Hva regnes som fattigt i Norge?

Hva regnes som fattigdom i Norge? Et komplekst bilde

Fattigdom er et relativt begrep, og hva som defineres som fattigdom i Norge i 2023, er ikke en enkel svart-hvitt sak. Mens absolutt fattigdom refererer til manglende tilgang til grunnleggende behov som mat, klær og husly, fokuserer den norske debatten mer på relativ fattigdom. Dette innebærer å ha betydelig lavere inntekt enn gjennomsnittet i samfunnet, og dermed begrenset deltakelse i samfunnslivet.

En sentral indikator på fattigdom i Norge er lavinntekt, ofte definert som 60% av medianinntekten. Medianinntekt betyr midtpunktet i inntektsfordelingen, det vil si at halvparten av befolkningen tjener mer, og halvparten tjener mindre. I 2023 ble medianinntekten estimert til 476 200 kroner. Dette plasserer lavinntektsgrensen på 285 700 kroner. Det er viktig å merke seg at dette tallet kun omfatter inntekt og ikke inkluderer formue. En person kan ha en lav inntekt, men likevel ha betydelig formue, som for eksempel eiendom. Omvendt kan en person ha en høy inntekt, men likevel oppleve økonomisk sårbarhet på grunn av høye utgifter.

Ifølge offisiell statistikk (ekskludert studenter) levde 10,9 % av den norske befolkningen under denne lavinntektsgrensen i 2023, tilsvarende ca. 588 700 personer. Dette tallet gir et bilde av omfanget av relativ fattigdom, men det forteller ikke hele historien.

Ulikheter og kompleksitet:

Tallene skjuler store variasjoner. Fattigdom rammer uforholdsmessig hardt visse grupper i befolkningen:

• Enslige forsørgere: Disse står ofte ovenfor betydelige økonomiske utfordringer, spesielt med flere barn.
• Innvandrere: Språkbarrierer, manglende nettverk og diskriminering i arbeidslivet kan bidra til lavere inntekter.
• Personer med funksjonsnedsettelser: Begrenset tilgang til arbeidsmarkedet og behov for ekstra utgifter kan føre til økonomisk sårbarhet.
• Eldrer: Lav pensjon og økte helseutgifter kan presse mange eldre inn i fattigdom.
• Personer med langvarig sykdom: Sykdom og tap av inntekt kan raskt føre til økonomiske problemer.

Det er også viktig å huske at lavinntektsgrensen på 60% av medianinntekten er et statistisk mål, og ikke en perfekt representasjon av alle aspekter ved fattigdom. Det tar ikke hensyn til:

• Geografiske forskjeller: Levekostnadene varierer betydelig mellom ulike deler av landet. Det som regnes som fattigdom i Oslo, kan være annerledes enn i en mindre kommune.
• Kulturelle forskjeller: Behov og forventninger varierer.
• Uforutsette hendelser: Sykdom, arbeidsledighet eller uventede utgifter kan presse selv personer med relativt god økonomi inn i en vanskelig situasjon.

A konkludere, å definere fattigdom i Norge er en kompleks oppgave. Mens den offisielle lavinntektsgrensen gir et viktig tallmessig bilde, er det essensielt å huske på de mange underliggende faktorene og de sosiale konsekvensene av økonomisk usikkerhet. For å få et mer nyansert bilde, kreves det en helhetlig forståelse av de ulike gruppene som rammes og deres individuelle utfordringer.

#Fattigdom Norge #Lav Inntekt #Sosial Hjelp