Hvilke land har planøkonomi nå?

Hvilke land har planøkonomi nå? Nord-Korea og Cuba

Hvilke land har planøkonomi nå? I dag finnes planøkonomi i svært få land, hvor Nord-Korea og Cuba er de mest kjente. Kina, som tidligere hadde en planøkonomi, har gradvis utviklet markedsøkonomiske trekk, mens i Nord-Korea er staten fortsatt den dominerende aktøren i økonomien. Lær mer om disse systemene.

Hvilke land har planøkonomi nå?

I dag finnes det nesten ingen land som praktiserer en ren planøkonomi i ordets strengeste forstand. Nord-Korea er det eneste landet som fortsatt opererer med en nesten total statlig kontroll over produksjon og priser, mens Cuba beholder mange sentraliserte elementer til tross for nylige reformer. Land som Kina og Vietnam har for lengst beveget seg over i modeller som kalles sosialistisk markedsøkonomi - en hybrid som skiller seg fundamentalt fra det klassiske sovjetiske systemet.

Det er lett å tro at økonomiske systemer er enten-eller, men virkeligheten er langt mer rotete. Jeg har brukt mye tid på å analysere hvordan stater styrer sine ressurser, og det som slår meg hver gang, er hvor raskt disse definisjonene endrer seg. Men det er én ting de fleste overser når de snakker om moderne planøkonomi - en detalj om det uformelle markedet i lukkede land som jeg skal komme tilbake til i seksjonen om Nord-Korea nedenfor.

Nord-Korea: Verdens siste rendyrkede planøkonomi

Nord-Korea står i dag igjen som det mest ekstreme eksempelet på en sentralstyrt økonomi. Staten kontrollerer anslagsvis nesten 100% av den formelle økonomiske aktiviteten i Nord-Korea, inkludert all tungindustri, utenrikshandel og bankvesen. Her er det statlige planleggingskomiteer som bestemmer hva som skal produseres, hvor mye det skal koste, og hvem som skal få tildelt varene. Dette skaper et system som er ekstremt sårbart for ytre sanksjoner og naturkatastrofer.

Når man ser på tallene, blir isolasjonen tydelig. Landets bruttonasjonalprodukt per innbygger er beregnet til å være mindre enn 5% av Sør-Koreas nivå, noe som illustrerer det enorme gapet mellom planøkonomi og markedsøkonomi på den koreanske halvøya. Men her kommer den detaljen jeg nevnte: Selv i Nord-Korea har det vokst frem et uformelt marked, kjent som Jangmadang. Rundt 80% av befolkningen i Nord-Korea henter i dag deler av inntekten sin fra dette uoffisielle markedet for å overleve. Staten har vært nødt til å se en annen vei fordi det sentrale planleggingssystemet rett og slett ikke klarer å levere nok mat og klær til innbyggerne.

Når jeg leser om dette, føles det nesten uvirkelig. Tenk deg å leve i et system der du må bryte loven bare for å kjøpe en ekstra sekk med ris. Det er en konstant balansegang mellom statlig kontroll og menneskelig overlevelsesinstinkt.

Cuba: En planøkonomi i drastisk endring

Cuba har historisk vært en av de mest trofaste utøverne av planøkonomi, men landet befinner seg nå i en brytningstid. Siden de store reformene startet for alvor rundt 2021, har den private sektoren vokst i et tempo få hadde forutsett. Staten kontrollerer fortsatt strategiske sektorer som helse, utdanning og energi, men over 10.000 små og mellomstore private bedrifter har blitt godkjent de siste par årene.

I dag jobber omtrent 40% av den kubanske arbeidsstyrken utenfor den statlige sektoren. Dette er en massiv endring fra tiden under Fidel Castro, da staten sto for nesten alt. Likevel er det viktig å merke seg at dette ikke er en fullverdig markedsøkonomi ennå. Prisene på essensielle varer er fortsatt subsidierte og kontrollerte, og staten holder et stramt grep om valutamarkedet. For mange kubanere er hverdagen preget av vareknapphet og en inflasjon som har ligget på over 30% årlig i enkelte perioder.

Jeg snakket nylig med en kollega som besøkte Havanna, og han beskrev en by der de nye private restaurantene har alt, mens de statlige butikkene står tomme. Det er et tydelig tegn på at planøkonomien er i ferd med å tape terreng for private initiativer.

Hvorfor Kina og Vietnam ikke lenger er planøkonomier

Det er en vanlig misoppfatning at land styrt av kommunistpartier automatisk har planøkonomi. Kina og Vietnam er de beste bevisene på det motsatte. Siden Kina startet sine reformer i 1978 og Vietnam innførte Doi Moi i 1986, har begge landene transformert seg til det de kaller sosialistisk markedsøkonomi.

I dag bidrar den private sektoren i Kina med over 60% av landets BNP og står for 80% av sysselsettingen i byene. Selv om staten fortsatt eier store selskaper innen bank, energi og telekom, styres produksjonen av tilbud og etterspørsel snarere enn av femårsplaner med detaljerte produksjonsmål. Femårsplanene i Kina i dag fungerer mer som strategiske veikart for teknologi og miljø enn som faktiske ordre til fabrikker.

Det samme gjelder Vietnam. Landet har blitt en av verdens største eksportører av elektronikk og tekstiler, noe som hadde vært umulig under en rigid planøkonomi. De er nå tungt integrert i verdenshandelen gjennom avtaler som forplikter dem til å følge markedsøkonomiske prinsipper i stor grad.

Sammenligning av økonomisk styring

Nord-Korea

• Ulovlig eller tolerert som uformelt marked (Jangmadang).
• Staten bestemmer alle offisielle priser og rasjoneringsmengder.
• Nesten 100% av formell industri og jordbruk er statlig eid.

Cuba

• Voksende sektor med over 10.000 registrerte småbedrifter.
• Blanding av statskontrollerte priser og friere priser i privat sektor.
• Dominerer fortsatt store sektorer, men åpner for småbedrifter.

Norge (Blandingsøkonomi)

• Hovedmotoren i økonomien med full etableringsfrihet.
• Markedet bestemmer priser, med unntak av visse regulerte tjenester.
• Staten eier ca. 33% av verdiene på Oslo Børs via store selskaper.

Lars og studiereisen til Vietnam

Lars, en økonomistudent fra Bergen, reiste til Vietnam i 2026 for å skrive masteroppgave om overgangen fra plan til marked. Han forventet å se et system preget av strenge statlige ordre og lite initiativ, basert på gamle lærebøker.

Første uken i Hanoi ble han forvirret av det yrende folkelivet og de tusenvis av små private kafeer som spratt opp overalt. Han slet med å se hvor planen faktisk lå i alt dette kaoset av tilbud og etterspørsel.

Gjennom intervjuer med lokale gründere forsto han at planen nå handlet om retning, ikke detaljer. Staten satte målene for digitalisering, men lot private selskaper kjempe om å levere løsningene.

Lars konkluderte med at Vietnam har klart å beholde stabilitet samtidig som de har økt BNP per innbygger med over 400 prosent de siste to tiårene, noe som endret hans syn på hva sosialistisk styring kan innebære.