Hvor mange prosent av Equinor eier staten?

Statens eierandel i Equinor: 67% direkte og 70% kontroll

Å vite hvor mange prosent av equinor eier staten er avgjørende for å forstå Norges økonomiske fundament. Dette eierskapet er en sentral kilde til inntekt for fellesskapet og påvirker arbeidsplasser. Forståelse av eierstrukturen gir innsikt i hvordan nasjonal velferd finansieres.

Hvor mange prosent av Equinor eier staten?

Den norske stat eier direkte 67 prosent av aksjene i Equinor ASA. Dette eierskapet forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet. I tillegg utgjør folketrygdfondet eierandel equinor litt over 3 prosent av selskapet, noe som betyr at staten i praksis kontrollerer over 70 prosent av aksjekapitalen^[2] og stemmene i Norges største selskap.

Eierskapet er ikke bare et tall på et papir. Det representerer en dyp forankring i den norske samfunnsmodellen. For mange nordmenn er Equinor mer enn en aksje; det er ryggraden i velferdsstaten vår. Sjelden har ett selskap hatt en så dominerende posisjon i et lands økonomi. At staten sitter på nøyaktig 67 prosent er heller ikke tilfeldig. Denne andelen sikrer negativ kontroll, som betyr at ingen kan endre selskapets vedtekter eller ta store strategiske valg uten statens velsignelse. Kontroll er stikkordet her.

Hvem styrer egentlig statens aksjer?

Mange tror feilaktig at det er Statens pensjonsfond utland - ofte kalt Oljefondet - som eier Equinor. Sannheten er mer nyansert. Oljefondet har faktisk ikke lov til å investere i norske selskaper notert på Oslo Børs for å unngå overoppheting av økonomien. I stedet er det Nærings- og fiskeridepartementet som utøver statens eierandel i equinor på 67 prosent. De opptrer som en profesjonell aksjonær med et mål om høyest mulig avkastning over tid, men innenfor bærekraftige rammer.

Jeg skal være ærlig: Før jeg satte meg ordentlig inn i dette, trodde jeg også at staten styrte bensinprisene gjennom sitt eierskap. Det gjør de absolutt ikke. Departementet blander seg sjelden i den daglige driften. Det ville vært som om huseieren kom inn hver dag for å fortelle deg hvordan du skal vaske gulvet. Staten velger styret, og styret ansetter ledelsen. Men når det kommer til de virkelig store linjene - som å beholde hovedkontoret i Norge - da bruker staten sin stemmemakt. Det er en fin balansegang mellom politisk kontroll og kommersiell frihet.

Veien fra 100 til 67 prosent: En historisk reise

Equinor, eller Statoil som det het før, ble grunnlagt i 1972 som et heleid statlig selskap. Ideen var enkel: Den norske oljen tilhører det norske folk. Fram til 2001 var det ingen private eiere i det hele tatt, og spørsmålet om hvem eier equinor hadde et enkelt svar på den tiden. Men i juni 2001 skjedde det noe stort. Selskapet ble delprivatisert og børsnotert på både Oslo Børs og New York Stock Exchange. Staten solgte seg ned, men beholdt et solid grep om rattet.

Hvorfor selge seg ned i det hele tatt? Målet var å gjøre selskapet mer effektivt og konkurransedyktig internasjonalt. Ved å invitere private investorer inn, måtte selskapet forholde seg til markedsdisiplin og krav om gjennomsiktighet. Det tok meg lang tid å forstå at dette grepet faktisk styrket selskapet i stedet for å svekke det nasjonale eierskapet. Ved å gå fra 100 til 67 prosent, fikk selskapet tilgang på kapital og kompetanse som har gjort det til en global energigigant i dag.

Økonomisk betydning: Hva betyr 67 prosent for lommeboka vår?

Tallene bak statens eierskap er svimlende. Bare i 2024 mottok den norske staten 62,5 milliarder kroner i rent utbytte fra Equinor. ^[4] Dette er penger som går rett inn i statskassen og finansierer alt fra nye sykehus til skolebøker. Når man legger til petroleumsskatten selskapet betaler, ser man raskt at Equinor er motoren i norsk velferd. Men det stopper ikke der. Eierskapet - og dette er et poeng mange overser - handler også om arbeidsplasser.

Med over 24.000 ansatte på verdensbasis, hvorav de fleste jobber i Norge, skaper selskapet enorme ringvirkninger. Jeg besøkte Stavanger i fjor og kjente på energien i byen. Hele regionen pulserer i takt med aktiviteten på sokkelen. For den gjennomsnittlige skattebetaler betyr hvor mange prosent av equinor eier staten at vi alle er medeiere i et selskap som leverer milliarder til fellesskapet hvert eneste år. Det er en trygghet i det. Samtidig er risikoen der; faller oljeprisen, merkes det på statsbudsjettet med en gang.

Sammenligning av statlig eierskap i energiselskaper

Equinor ASA

- Ca. 3 prosent via Folketrygdfondet

- Negativ kontroll (sikrer nasjonalt hovedkontor og viktige vedtektsendringer)

- Nærings- og fiskeridepartementet

- 67,0 prosent

Aker BP ASA

- Folketrygdfondet eier mindre andeler for ren investering

- Aker ASA (ca. 21 prosent) og BP (ca. 16 prosent)

- Ingen (privatdrevet selskap)

- 0 prosent

Vår Energi ASA

- Begrenset til finansielle investeringer fra fond

- Eni (hovedeier) og HitecVision

- Ingen (utenlandsk og privat kontroll)

- 0 prosent

Anders og den lokale ringvirkningen i Stavanger

Anders, en 45 år gammel ingeniør i Stavanger, har jobbet for en underleverandør til Equinor i femten år. Han har alltid visst at staten eier mesteparten, men tenkte sjelden over hva det faktisk betød for hans hverdag inntil en stor debatt om utflytting av funksjoner blusset opp.

Da diskusjonen om å flytte sentrale støttefunksjoner til lavkostland kom på bordet, var frykten stor i lokalmiljøet. Mange fryktet at private investorer ville prioritere kortsiktig profitt over lokale arbeidsplasser og norsk kompetansebygging.

Det var da Anders innså verdien av de 67 prosentene. Staten blokkerte forslag som ville svekke det norske kompetansemiljøet, med henvisning til eierskapsmeldingens krav om å beholde hovedkontorfunksjoner i Norge.

I dag føler Anders en større trygghet. Han ser at statens eierskap sikrer at store kontrakter, som rammeavtalene på 100 milliarder kroner tildelt i 2026, faktisk genererer arbeid og skatteinntekter i hele Norge i overskuelig framtid.

Marianne: Investoren som lærte om negativ kontroll

Marianne fra Oslo begynte å investere i aksjer i 2023 og kjøpte sine første andeler i Equinor. Hun ble fascinert av de høye utbyttene, men frustrert over at hun som småaksjonær hadde null påvirkning på generalforsamlingen.

Hun prøvde å stemme for et radikalt miljøforslag sammen med en gruppe andre aktivister, men innså raskt at deres samlede innsats ble fullstendig overskygget av departementets massive stemmeblokk.

Gjennom denne prosessen lærte hun forskjellen på finansiell investering og strategisk eierskap. Hun innså at staten ikke bare er en investor, men en vokter av nasjonale interesser som går på tvers av kvartalstall.

Til slutt aksepterte Marianne rollen sin. Hun nyter godt av de solide utbyttene staten også krever, og ser at hennes 257 aksjer er en del av et system som tross alt har gjort Norge til et av verdens rikeste land.