Er tyrkisk et svo språk?

Okay, la oss se på dette med tyrkisk og språkstruktur. Interessant spørsmål, egentlig!

Nei, tyrkisk er definitivt ikke et SVO-språk. Det er liksom der det begynner og slutter, ikke sant? Jeg mener, vi er vant til "Jeg spiser eplet" – Subjekt, Verb, Objekt. SVO. Norsk og engelsk er jo sånn. Enkelt og greit.

Men tyrkisk... åh, der hopper vi ut i noe litt annerledes. Tenk deg heller "Jeg eplet spiser". Subjekt, Objekt, Verb. SOV! Ja, akkurat som latin, det gamle skolefaget jeg strevde sånn med. (Husker jeg rett da? Jaja, det var tider!)

Og det er jo fascinerende, ikke sant? At språk kan være så forskjellige! Jeg mener, jeg har alltid vært fascinert av hvordan forskjellige kulturer tenker forskjellig, og språket speiler jo det så utrolig bra.

Det finnes jo språk der verbet kommer aller først, også – VSO. Irsk og arabisk, for eksempel. Forstår ikke hvordan de får det til, jeg... men de gjør det jo! Tenk deg at du alltid sier "Spiser jeg eplet?" Virker jo helt bakvendt i mitt hode, men for dem er det helt normalt.

Tysk er litt... ja, litt sånn "det kommer an på"-språk. For i hovedsetninger er det jo ganske SVO, men i bisetninger, da kan du banne på at de hiver inn verbet helt til slutt. Så da blir det jo SOV der også. Virker som en liten rebelsk side de har, tyskerne.

Jeg leste en gang – var det på Wikipedia? Eller kanskje i en bok om lingvistikk... jeg husker ikke helt – at språkstrukturen faktisk kan påvirke hvordan vi tenker. Altså, det er jo litt ekstremt, men tanken er jo spennende. Kan måten vi bygger setninger på, virkelig forme vår oppfatning av verden? Jeg vet ikke... Kanskje jeg tenker for mye?

Uansett, konklusjonen er klar. Tyrkisk? SOV. Ikke SVO. Ferdig snakka!