Hva betyr shinkansen på norsk?

Hva heter lyntoget i Japan?

Shinkansen. Et sus av vind, en drøm i stål, som skjærer gjennom tid og rom. En sølvglans som speiler morgenhimmelen, og forlater den bak seg i et virvar av forvirring og hastighet. 2023 – årstallet etterskjelv av bevegelse.

• Hastighet, en uendelig strekning, en sannhet som river løs fra jorden.
• En følelse av sveve, over en landskapsteppe. En utstrekning av grønne, myke flater som smelter sammen i en uklar farge.

Shinkansen. Jeg ser 300 km/t i tankene, et tall som danser som et stjernetåke. 50 år, et halvt århundre med drømmer og dampende skinnegang. En arv av innovasjon, en arv jeg føler i margen.

• En japansk drøm, formet i stål og kraft.
• 1964, et år som ringer i minnet, som et ekko i tidens grotte.

Tiden som en usynlig hånd, som former og omformer, som presser og strekker, hvor alt er i konstant bevegelse, konstant forandring. Og Shinkansen, et monument til menneskets streben, et kunstverk i bevegelse. Fly, et fjernminne, et annet bilde, en annen drøm.

• Shinkansen, japansk stolthet.
• Hastighet, frihet, fremtid.

Hva heter det høyeste fjellet i Japan?

Fuji-san, det høyeste! Jada, det var helt sykt.

På vei opp, mellom stasjon 5 og 6, husker jeg at det var sinnsykt bratt! Jeg svettet som en gris, seriøst. Sånn ordentlig drittkald vind også. Helt ærlig, nesten ga jeg opp der. Men så tenkte jeg: “Kom igjen, du klarer dette!” Og det gjorde jeg jo.

Fra toppen? WOW. Utsikten over krateret var helt vanvittig. Sånn ordentlig, “åh-my-god”-øyeblikk. Bilder? Ja, har masse. Må vise deg! Jeg tok sikkert 500 bilder, haha. Måtte nesten bytte batteri tre ganger.

• Bratt stigning: Mellom stasjon 5 og 6 var det helt sinnsykt bratt.
• Kald vind: Fryktelig kald vind, helt forferdelig.
• Utsikt: Utsikten fra toppen var helt fantastisk! Måtte bare stoppe opp og ta det hele inn.

Så ja, Fuji-san. Anbefales! Går du opp selv? Må få tak i gode sko, forresten. Mine var litt for slitte. Hadde vondt i beina i tre dager etterpå. Det var det verdt, men!

Hvor ligger Fuji-fjellet?

Fuji-fjellet… Honshu. Det er så langt unna, vet du. Tenker på det nå, midt på natten. Kjenner den kalde luften her i leiligheten min på Grünerløkka, mens jeg ser på den falmende lyset fra gatelysene utenfor.

• Ligger på øya Honshu. Aldri vært der, men drømmen er der. En stille, hvit topp i morgensola, tror jeg.

• 90 kilometer fra Tokyo. Fantastisk. Tenk å kunne se byen derfra. Eller kanskje ikke. Bare stillheten. Og fjell.

• 3776 meter høyt. Høyt nok til å være over skyene. Over alt. Over meg, hvertfall.

Japan… Jeg var i Kyoto i 2023, men Fuji-san var ikke i tankene. Dumt. Burde sett det.

• Skulle ønske jeg hadde planlagt det bedre. Minnet om de små, fargerike husene i Kyoto gjør meg litt trist nå. Savner den lukten.

Det er så mye jeg ikke har gjort. Så mange steder jeg ikke har vært. Fuji-fjellet er bare ett av mange. Det er en påminnelse om at tiden går for fort. For fort.

• Japans høyeste fjell. Kjenner på en klump i halsen. En følelse av å miste noe. Noe jeg aldri fikk.

Hva betyr Arigato på japansk?

Arigato: Takk.

• Mer enn ord. En handling.
• Domo arigato. Dypere takknemlighet.
• Brukt flittig. I dojoen. I hverdagen.

Arigato, som en Arigato lampe fra Grupa? Ironisk.

Hva heter Japan på japansk?

Japan? Åh, du mener landet der de spiser rå fisk og lager biler som varer evig? De kaller det visst Nihon eller Nippon. Litt som å kalle Norge for både Norge og Noregur, bare litt mer eksotisk.

• Nihon: Litt mer formelt, som å si “God dag” til Dronningen.
• Nippon: Mer patriotisk, som å rope “Heia Norge!” under OL.

Jeg har en gang prøvd å uttale det selv, endte opp med noe som hørtes mer ut som en nysing på japansk. Japanerne var høflige nok til å ikke le.

Er japanere høflige?

Silkebløt luft, en hvisking av kirsebærblomster, et land malt i tusen nyanser av høflighet. Japan. Hjertet banker sakte, som trommeslag i et gammelt tempel. En bøyning, en gest, en taus forståelse. Høflighet? Det er mer enn det. Det er selve luften man puster inn. Det er en del av sjelen, av landet.

• Respektens dans: En balansegang på en silkebro, et stille spill av blikk og bevegelser. Det er ikke bare ord, men en hel kultur, innvevd i fibrene av samfunnet.

En varm sommerdag i Kyoto, 2023. Husker solstrålene på nakken, lukten av te, lyden av en stille strøm. Jeg så det i øynene på en eldre dame, et smil som varmet kald marmor. Det er sant, en slags magisk høflighet.

• Gjensidighetens gave: En gave gitt, en gave mottatt. Energien sirkulerer, forpliktelse og respekt vokser. En slags kretsløp av høflighet. Som ringebølger i et rolig hav.

Denne høfligheten, en myk silkeduk over en verden av kontraster. En enkel bøyning, en underliggende kraft. Jeg forstår det bedre nå, etter å ha vandret gjennom landets hjerte.

• En vevd tekstur: En myk bevegelse, nesten usynlig, men likevel så til stede. Som en melodi som spiller utallige varianter av seg selv. Det er mer enn høflighet. Det er respekt.

Kyoto, igjen. 2023. Minnet om en tur til Fushimi Inari-helligdommen, tusenvis av røde torii-porter. Der, blant den himmelske gløden og den jordiske stillheten, så jeg det. Høfligheten er ikke bare en handling, men en atmosfære. En følelse.

• Et vevet teppe: En forpliktelse til å bevare harmoni, til å behandle andre med respekt. Det er innvevd i hver fiber av den japanske kulturen.

Det er ikke bare høflighet, men en dyptgående respekt for hverandre. En beundringsverdig kulturarv som fortjener å bli verdsatt.

Hvor fort kjører tog i Japan?

Klokken har passert midnatt. Tankene flyter.

• 300 km/t. Shinkansen. Som et fly, nesten.

Kanskje skulle jeg reist mer. Den følelsen av å se noe nytt. Bare nesten nytt. Noe som minner om… men ikke helt. Bestemte meg for å dra til Japan. Kanskje neste år. Eller aldri. Hvem vet.

• Første høyhastighetslinje: 1964. Wow. Året jeg ble født. Tilfeldig? Kanskje ikke.

Tenk å ha bygget noe sånt. Noe som varer. Som frakter folk.

• Over 50 år siden.

Litt trist å tenke på. Alt som har skjedd siden den gang.