Hva mister man ved ulønnet permisjon?

Å ta ulønnet permisjon… det høres jo så fint ut, ikke sant? En pause, tid for seg selv, kanskje en drøm man vil realisere. Men hva mister man egentlig? Det er ikke bare sol og sommerfugler, vet du. Det er en skikkelig realitetssjekk, og den kan slå deg litt i trynet, avhengig av hvor godt forberedt du er.

Først og fremst, den mest åpenbare: lønnen. Penger. Det er jo ikke akkurat noe man bare kan glemme, er det vel? Jeg husker selv da jeg tok ulønnet permisjon for å reise jorden rundt – den månedlige inntekten forsvant jo, poof, som dugg for solen. Det ble knekkebrød og nudler en stund der, ja. Litt romantisk på en måte, men ikke akkurat luksuriøst.

Så kommer feriepengene. Glem alt om sydenturer og avslappende uker på hytta. De pengene er borte, forsvunnet i det store, uvisse rommet av "hva-om-jeg-hadde-jobbet". Det var vondt å se den feriepengesummen bare forsvinne, det skal jeg si deg.

Og det stopper ikke der. Alle de andre godene fra jobben; forsikringene, pensjonsordningen… det er som å gå fra et varmt, trygt hus og ut i en kald, usikker vinter. Plutselig er du uten den sikkerhetsnettet arbeidsgiveren ga deg. Tenk om noe uventet skjer? Hjertet slår litt fortere bare ved tanken, gjør det ikke? Jeg tenker ofte tilbake på hvor trygg jeg følte meg med den forsikringen, og hvor utrygg jeg ble uten.

Jeg husker en venninne som tok ulønnet permisjon for å være med sin syke mor. Hun fikk selvfølgelig ikke lønn, men hun mistet også opparbeidingen av pensjon. Det slo henne ikke før lenge etterpå, men det er et tungt tap, en langsiktig konsekvens man kanskje ikke tenker over i starten. Man er så opptatt av nåtiden, drømmen, at det lange perspektivet blir glemt litt.

Kort sagt, å ta ulønnet permisjon er en stor avgjørelse. Det kan være helt fantastisk, men det er viktig å være klar over prisen. Ikke bare økonomisk, men også i form av trygghet og fremtidige fordeler. Det er ikke bare å kaste seg ut i det uten å tenke seg om, for å si det sånn.