Hvem arver man ADHD fra?

Hvem arver man adhd fra: Mor eller far

Å forstå opprinnelsen til tilstanden gir innsikt i genetiske faktorer bak utviklingen. Lær mer om hvem arver man adhd fra for å avdekke årsakene bak symptomene og familiemønstrene.

Hvordan arver man ADHD fra mor eller far?

Du arver hvem arver man adhd fra mor eller far, og tilstanden er i stor grad genetisk betinget. Det anslås at tilstanden er omtrent 70 til 80 prosent arvelig.^[1] Man kan få gener fra én eller begge foreldre, og det er ofte flere i samme slekt som har lignende trekk.

Men det er én spesiell misforståelse om arv og genetikk som nesten alle gjør - jeg skal forklare nøyaktig hva dette er i delen om miljøfaktorer lenger nede.

Når sant skal sies, trodde jeg lenge at man enten hadde et bestemt gen for diagnosen eller ikke. Helt feil. Det er mye mer komplekst. Tilstanden skyldes ikke en enkelt genetisk feil, men arve adhd fra mor eller far er en kombinasjon av mange ulike små variasjoner i arvematerialet vårt.

Det polygenetiske puslespillet

Første gang jeg prøvde å forstå polygenetisk arv, ble jeg helt forvirret. Jeg leste utallige artikler, men ingenting ga egentlig mening før en genetiker forklarte det med et puslespill. Du arver ikke det ferdige bildet fra foreldrene dine, men selve brikkene.

Hver brikke teller.

Det kreves mange spesifikke gener som virker sammen for at trekkene skal bli tydelige. Det er sammensetningen av disse små variasjonene - ikke en defekt i ett enkelt gen - som skaper utfordringene med konsentrasjon og hyperaktivitet. Dette forklarer hvorfor et barn kan ha tydelige symptomer, selv om foreldrene bare har milde, knapt merkbare trekk.

Sannsynlighet for å arve ADHD i familien

Dette neste avsnittet overrasker de fleste.

Mange foreldre er livredde for at barna automatisk vil arve alle deres utfordringer. La oss se på de faktiske tallene for å fjerne noe av usikkerheten.

Hvis én forelder har diagnosen

Hvis én forelder har diagnosen, er det økt sannsynlighet for at barnet også får den.^[2] Dette betyr at det fortsatt er større sannsynlighet for at barnet ikke får diagnosen, selv om sårbarheten ligger i genene. Det er også vanligere at søsken har det, dersom et annet barn i familien allerede har fått påvist tilstanden.

Hvis begge foreldre har diagnosen

Når begge foreldrene har tilstanden, øker sannsynlighet for å arve adhd ytterligere. ^[3]

Det er lett å tenke at hvis begge foreldrene sliter med konsentrasjon og hyperaktivitet så vil barnet garantert arve nøyaktig de samme utfordringene i hverdagen, men genetikken er faktisk så fascinerende tilfeldig at barnet kan få en helt annen subtype av diagnosen eller bare noen få milde trekk. Variasjonen er enorm.

Miljøfaktorer vs. Arvelighet

Her er misforståelsen jeg nevnte tidligere: Mange tror at gener alene bestemmer alt, og at skjebnen er forseglet fra fødselen av. La oss være ærlige - miljø spiller en enorm rolle.

Selv om genetikken utgjør hovedtyngden, må vi ikke glemme faktorene rundt oss. Omgivelser, påkjenninger under svangerskapet, for tidlig fødsel eller lav fødselsvekt er elementer som kan påvirke utviklingen.

En vanlig oppfatning er at streng oppdragelse kan forhindre symptomene. Helt feil. Oppdragelse forårsaker ikke diagnosen, men et strukturert og støttende miljø kan dempe hvor alvorlig symptomene påvirker hverdagen. Noen kan også oppleve symptomer uten en klar familiehistorie, noe som understreker at tilstanden ikke utelukkende handler om adhd i familien.

Arvelighet sammenlignet med andre tilstander

For å virkelig forstå hva 70 til 80 prosent arvelighet betyr, hjelper det å sette tallene i perspektiv med andre velkjente trekk og tilstander i menneskekroppen.

ADHD

• Polygenetisk (mange gener virker sammen)
• Moderat - kan utløse eller dempe underliggende sårbarhet
• 70 til 80 prosent

Kroppshøyde

• Svært polygenetisk
• Lav til moderat (ernæring i barndommen spiller en rolle)
• Rundt 80 prosent

Klinisk depresjon

• Kombinert genetisk sårbarhet
• Høy - livshendelser og stress er ofte utløsende faktorer
• 40 til 50 prosent

Marias søken etter svar for datteren

Maria, en 32 år gammel prosjektleder fra Bergen, slet med kronisk utbrenthet og trodde hun bare håndterte stress dårlig. Samtidig var hun livredd for at datteren på seks år, som var ekstremt urolig og impulsiv, hadde arvet hennes manglende evne til å holde orden i hverdagen.

Maria leste alt hun kom over om moderne oppdragelse. Hun forsøkte strenge rutiner og belønningssystemer, men datteren ble bare mer frustrert og utagerende. Maria prøvde å tvinge seg selv til å bli en superorganisert mor, men feilet daglig. Det var utmattende.

Vendepunktet kom etter et besøk hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Legen forklarte at datterens atferd - og Marias egen utbrenthet - skyldtes genetikk, ikke mangel på innsats. De forsto endelig at farfaren sannsynligvis hadde levd hele livet med udiagnostiserte utfordringer.

Etter fem måneder med riktig tilrettelegging i stedet for streng disiplin, sank konfliktnivået i hjemmet dramatisk. Maria lærte at å forstå familiens gener ikke er en unnskyldning, men et essensielt verktøy for å slutte å kjempe mot biologien og heller bygge på styrkene.