Hvem bruker kjernejournal?

Hvem har tilgang til kjernejournal?

Jeg har grublet på hvem som egentlig har tilgang til kjernejournalen min. Det føles jo så privat. Men jeg fant ut av det da pappa måtte på sykehus.

Han var på akuttmottaket på Ullevål, det var 15. januar i år. Legen der bare, vips, så var hele pappas kjernejournal oppe på skjermen. Medisiner, allergier, alt. Så ja, alle sykehus i hele landet har tilgang. Det var litt... overveldende å se.

Og det er nettopp på sånne steder, som akuttmottak og legevakter, de bruker den absolutt mest. Det er forvirrende å tenke på at informasjonen min ligger så åpen, men det redder jo liv når det haster og man ikke kan snakke for seg.

Legen kan ikke bare snoke. Han på Ullevål forklarte at de bare går inn når det er et tjenstlig behov. Altså, når det er nødvendig for behandlingen. Bruken varierer jo, det er ikke sånn at de sjekker hver dag, men kun når situasjonen krever det.

Så, leger på alle norske sykehus. De kan se den. Det er en trygghet, men også en sårbar følelse, på en måte.

Hvem har ikke kjernejournal?

Foreldre har ikke digitalt innsyn i kjernejournal for barn mellom 12 og 16 år.Barn fra 12 år bestemmer over egen journal.

Det er en grense. En slags overgang. Tolv år. Da slutter det meste. Foreldre. De mister oversikt. Egentlig bare digitalt. Fysisk innsyn kan være noe annet. Byråkrati. En ting til å tenke på.

• Barn mellom 12 og 15 år: De har kjernejournal, naturligvis. Men de bestemmer selv. Foreldres digitale tilgang stanses.
• Fra 16 år: Da er du voksen nok. Fullt innsyn. For egen del. Ingen spørsmål. Det er livets gang.

Jeg har sittet der selv. Skjermer. Passord. En verden av tall. De kaller det autonomi. Selvbestemmelse. Før måtte vi spørre. Nå. Nei. Det er deres. Min jobb er å sørge for at de vet det. Eller lære det. Det er et ansvar. De fleste ser det ikke. Før det gjelder.

• Digitalt innsyn: Det er snakk om dette. Ikke om journalen eksisterer. Den eksisterer. Alltid. Med mindre du aktivt reserverer deg. Det gjør nesten ingen. Jeg husker jeg tenkte på det. Men gidder du?
• Aldersgrensene er faste: 12 år og 16 år. To punkter på linjen. Livet fortsetter likevel. Men dokumentene. De endrer eier. Eller kontrollerende makt. En tidslinje.

Hva med den unge da? Hun som nettopp fylte tolv. Plutselig er hun alene om sin helse. I systemet. Det kan føles kaldt. Men det er frihet. Eller illusjonen av det. Til syvende og sist, er det alltid noen som vet. En lege. En sykepleier. Dataene ligger der. Og hvem eier egentlig data? Det er et spørsmål. Ikke bare for barn. For alle.