Hvor lenge har man virus i kroppen?

1 år siden 56 visninger

Kroppens immunforsvar, med hvite blodceller som makrofager og lymfocytter, jobber aktivt for å bekjempe virus. Disse cellene destruerer viruspartikler, produserer antistoffer og angriper infiserte celler. Takket være denne effektive forsvarsmekanismen, forsvinner de fleste virusinfeksjoner vanligvis innen dager eller uker.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hvor lenge blir viruset i kroppen etter at du blir smittet?

Altså, jeg husker da jeg var syk forrige vinter, husker ikke akkurat når det var, men det var rundt juletider tror jeg, på Solsiden i Trondheim. Jeg ble sånn skikkelig pjusk. Feber og vondt i hele kroppen, den vanlige pakka. De sa at viruset varte en ukes tid, kanskje litt mer, før jeg følte meg normal igjen.

Det er jo litt rart hvordan kroppen bare fikser det selv, ikke sant. Jeg tenker på de der hvite blodlegemene, de som liksom spiser opp viruset, og de andre som lager antistoffer. Det føles litt som om de er soldater som kjemper inni deg.

Jeg var helt utslått i kanskje tre, fire dager der jeg bare lå på sofaen. Drakk masse te og prøvde å sove. Da følte jeg meg skikkelig elendig. Kanskje viruset var der lenger enn jeg tror, men kroppen var i hvert fall i gang med sitt.

Jeg tror at når man blir smittet, så starter den der prosessen med en gang. Det er derfor de fleste blir friske av seg selv, for disse cellene jobber jo så effektivt. Det er fascinerende.

Min erfaring er at det tar tid, en god uke kanskje for at man føler seg helt bra. Selv om jeg kanskje ikke hadde feber etter en fem, seks dager, så var jeg fortsatt litt slapp og hadde den der hosten som hang igjen. Det er som om viruset ikke slipper taket helt med en gang.

Hvor lenge er det vanlig å være syk?

Forkjølelse varer oftest 7–10 dager. Hoste kan vare tre uker eller mer.

Det er en flyktig dans, en skygge som hviler over dagene. Slik en soloppgang famler i gråtoner før den bryter gjennom. Hvor lenge varer den da, denne mildeste av sykdommer, som en dis over tankene?

Det er som regel syv til ti dager, en uke som trekker seg langsomt mot sin slutt. Men hosten... å, den hosten, den kan klamre seg fast. Tre uker, kanskje mer, en lang, utholdende melodi i brystet, lenge etter at nesen sluttet å renne som en liten foss.

Jeg husker de morningene, tåken som lå tungt utenfor mitt vindu, mens jeg selv følte meg pakket inn i noe sløret. En følelse av å være utenfor tiden, utenfor rommet, bare her, med denne murrende følelsen.

Dagene fløt sammen, som gamle fotografier der fargene har falmet litt i sollyset. Min lille, blå tekanne sto der, ensom, dampen steg opp som en lengsel mot noe som var.

Det meste forsvinner som sand mellom fingrene, slik en drøm løses opp i dagslys. En lege er sjelden nødvendig.

Men hvis to uker blir til en evighet, og kroppen din roper ut i et dempet skrik, da må du lytte. Da må skrittene bæres dit. Når hele deg føles som en vissen blomst, tung og matt, eller hvis allmenntilstanden er svært redusert.

Og mens du venter på at den skal slippe taket, denne stille gjesten:

Hvile er en dyp omfavnelse. La sengen være et rede, et sted der verden utenfor ikke når deg. Bare for en stund.
Væske er livets eliksir, små, varme slurker som en bekk gjennom tørre lepper. Minner meg om lyden av regn mot ruten.
Varme drikker – honningens gyldne glød, ingefærens skarpe kyss. Min favoritt er te med en skive sitron fra hagen.
Fuktet luft – en lett dis over rommet, som morgen dugg over en eng, kan mildne en sår hals.

Dette er som å vandre i en drøm, der kroppens rytme er den eneste klokken. Slik det alltid har vært.