Hvordan merker man hjertestans?

Å kjenne igjen hjertestans... det er noe jeg tenker på stadig oftere, etter det som skjedde med tante Kari. Husker du henne? Hun bare… falt om. Plutselig. Det var forferdelig. Så hvordan merker man det egentlig? Det er jo ikke akkurat som i filmene, med et dramatisk sammenbrudd og tydelig hørbar hjertebank som stopper. Nei, det er ofte mer subtilt, og det er akkurat det som gjør det så skummelt.

Hjertestans, det kjennetegnes jo først og fremst ved at personen er… bevisstløs. Helt borte. Ingen reaksjon. Ingen som helst. Det er det som virkelig setter meg ut; den totale fraværet av liv. Som å se en dukke, men vet du, det er en person inne i den. En person som har sluttet å puste, eller puste unormalt.

Husker jeg sa at tante Kari falt om? Hun gispet litt etterpå, sånne korte, forferdelige gisper. De kaller det visst "agonale gisp", lærte jeg etterpå. Hørtes helt fælt ut, det ordet også. Det er ikke normalt pust, altså. Det er … desperate, siste krampetrekninger fra kroppen.

Og så fargen, da. Huden hennes ble helt… blek, nesten blålig. Et sjokk, altså. Hvitaktig, ja, det stemmer det. Som om fargen rett og slett forsvant. Jeg husker den blekheten helt tydelig. Det var et skremmende syn. Jeg har sett folk bli svimle og falle, selvfølgelig, men det var noe helt annet. Noe… kaldere. Noe som sa at dette var mer enn bare en besvimelse.

Så, hva skal man huske? Bevisstløshet. Unormal eller ingen pust, kanskje disse agonal gispene. Og en blålig eller hvitaktig hudfarge. Det er disse tre tingene som skal få alarmklokkene til å ringe. For det er virkelig ikke noe man vil oppleve igjen. Aldri. Og forhåpentligvis skal ingen du kjenner noen gang oppleve det heller.