Hvem bestemmer tariffen?

Hvem bestemmer tariffen? Sentrale vs lokale ledd

Å forstå hvordan en tariffavtale blir til sikrer ordnede lønnsforhold og forutsigbarhet på arbeidsplassen. Prosessen involverer strukturerte forhandlinger som påvirker hverdagen til både ansatte og ledere. Ved å sette deg inn i reglene for hvem bestemmer tariffen unngår du misforståelser om dine egne rettigheter.

Hvem bestemmer tariffen og hvem inngår avtalen?

Tariffavtaler bestemmes og inngår som en kollektiv avtale mellom partene i arbeidslivet, nærmere bestemt en fagforening eller et hovedforbund på den ene siden og en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening på den andre siden. I privat sektor forhandler store organisasjoner som LO med motparten på arbeidsgiversiden, for eksempel NHO, for å fastsette rammene for lønns- og arbeidsvilkår.

Partene bak tariffavtalene

For at en tariffavtale skal bli til, kreves det at organisasjoner med så nøyaktig representasjon som mulig sitter ved forhandlingsbordet. På arbeidstakersiden er fagforeninger og hovedforbund de som taler medlemmenes sak. På arbeidsgiversiden er det enten enkeltbedrifter eller store arbeidsgiverforeninger som ivaretar bedriftenes interesser. Dette samspillet sikrer at avtalene som inngås er tuftet på grundige forhandlinger mellom profesjonelle parter.

Hvordan påvirker medlemmene tariffen?

Selv om forhandlingene føres av tillitsvalgte og ledere i organisasjonene, er det medlemmene som har det endelige ordet gjennom demokratiske prosesser som urafstemning. Når et tariffoppgjør foreligger som et meklingsresultat eller en skisse, sendes det ofte ut til uravstemning blant medlemmene i fagforeningene. Her stemmer medlemmene ja eller nei til avtalen, noe som betyr at de reelle premissene for godkjennelse ligger hos grasrota i organisasjonen.

Sentrale versus lokale tariffforhandlinger

For å forstå hvem forhandler tariffavtale, må man skille mellom sentrale og lokale forhandlinger i tariffsystemet. De sentrale forhandlingene fastsetter hovedrammen for lønnsøkningen, generelle tillegg og generelle vilkår som gjelder på tvers av bransjer og bedrifter.^[2] Deretter følger lokale forhandlinger ute på den enkelte arbeidsplass, der tillitsvalgte og bedriftsledelsen forhandler om eventuelle ekstra tillegg tilpasset bedriftens økonomiske situasjon.

Når de sentrale partene er ferdige, tar de lokale parter over stafettpinnen for å fordele potten eller sikre særskilte tillegg. Dette systemet gir en god balanse mellom nasjonal samordning og tilpasning til den enkelte bedrifts virkelighet. Det er derfor feil å tro at alt bestemmes på toppnivå - de lokale tillitsvalgte spiller en avgjørende rolle for det endelige kronebeløpet.

Hva skjer i uorganiserte bedrifter?

En vanlig misforståelse er at tariffavtaler gjelder automatisk for alle arbeidstakere i landet, men slik er det ikke. I bedrifter som står uten tariffavtale og hvor verken arbeidsgiver eller ansatte er organiserte, har ikke tariffpartene direkte styringsrett over lønnsfastsettelsen.^[3] Lønnen fastsettes da individuelt gjennom den personlige arbeidsavtalen mellom sjefen og den ansatte, så lenge den ikke bryter med ufravikelige minstekrav i norsk arbeidsmiljølov.

Likevel kan enkelte bransjer ha allmenngjorte tariffavtaler, noe som betyr at deler av tariffavtalen gjøres obligatorisk for alle bedrifter innen bransjen, uavhengig av om de er organisert eller ikke. Dette er spesielt utbredt i bransjer med stor innslag av utenlandsk arbeidskraft, som bygg og anlegg samt reiseliv, for å forhindre sosial dumping.

Sammenligning av nivåer i tariffoppgjøret

Sentralt nivå

- Overordnede rammer, generelle tillegg og fellesbestemmelser

- Gjelder hele bransjer eller nasjonalt

- Hovedorganisasjoner som LO og NHO

Lokalt nivå

- Pottfordeling, lokale lønnstillegg og tilpasninger

- Den enkelte virksomhet eller bedrift

- Bedriftsledelsen og lokale tillitsvalgte

Individuelt nivå (uorganisert)

- Personlig lønn og spesifikke goder

- Bedrifter uten tariffavtale

- Arbeidsgiver og arbeidstaker alene

Lokale forhandlinger i praksis hos en industribedrift

Kari, som er tillitsvalgt for Fellesforbundet ved en mekanisk bedrift i Bergen, opplevde at fjoråret ga gode resultater for bedriften, men de sentrale tilleggene dekket knapt prisveksten.

Først møtte hun stengte dører da ledelsen henviste til stramme marginer og krevde at alt skulle ligge fast på det nasjonale nivået.

Gjennomherdig dokumentasjon av bedriftens regnskap og produktivitet, klarte Kari og forhandlingsutvalget å argumentere for at de lokale midlene måtte utløses.

Resultatet ble et lokalt tillegg på 3 kroner timen for alle ansatte, noe som beviste at det lokale leddet i tariffsystemet gir reell makt til de som står midt i produksjonen.