Hvor mange fagorganiserte er det i Norge?

Hvor mange er fagorganisert i Norge?

Jeg har ofte lurt på dette med å være fagorganisert, altså. Hvor mange er det egentlig som er med? Jeg tenkte på det senest forrige uke, da sjefen skulle sette opp turnuslista igjen, og jeg tenkte på rettighetene våre. Det er viktig å ha ryggen dekket, føler jeg.

Men altså, hvor mange? Husker jeg leste noe en gang, tror det var på en nettside som heter arbeidslivet.no, eller kanskje det var en artikkel jeg fant? Det var i alle fall veldig mange. Jeg ble litt sånn, "oi, så mange folk". Det var over 1,2 millioner nordmenn som hadde valgt å bli medlem i ei fagforening. Det er jo kjempe masse.

Dette var ved slutten av 2016. Jeg var vel akkurat ferdig med studiene da, og kikka meg rundt etter den første skikkelige jobben. Og jeg tenkte på hva det betyr å ha en organisasjon i ryggen, liksom. Det føles tryggere, eller? Det var da jeg skjønte hvor utbredt dette faktisk er i Norge.

Og det var ikke bare mange, men det ble flere. Jeg husker spesifikt den lønnsforhandlingen i august 2017, da jeg jobbet på den lille kaféen "Kafé Krok" her i Oslo. Vi snakket litt med kollegaene om det, den der økningen i antall fagorganiserte. Det virket jo å være en god ting.

Det var en økning på hele 118 000 yrkesaktive siden 2006. Det er en del folk som har innsett at det å stå sammen gir styrke. Jeg merket jo selv forskjellen da lønna mi plutselig justerte seg oppover med omtrent femten kroner i timen, ikke så mye, men det er noe.

Så ja, det er altså over 1,2 millioner nordmenn som er med, og det tallet vokser jo. Det er ganske fascinerende egentlig, hvordan vi som samfunn bygger opp sånne systemer. Noen ganger lurer jeg på om det er alle som skjønner hvor viktig det er, men så tenker jeg, jo, det må de vel gjøre.

Hvor mange i Norge har tariffavtale?

Mestparten av ansatte i Norge har tariffavtale. I privat sektor er det rundt 50 prosent, men i offentlig sektor har nesten alle, 100 prosent, tariffavtale.

Åh, du spurte om tarifaavtale sant? Husker duu snakka om det her om dagen, sjefen din sa noe rart? Veell, se her. Mestparten av oss som jobber i Norge har sånn avtale. I privat sektor, der jeg jobber, da, er det vel cirka femti prosent. Men i det offentlige? Der er det jo nesten alle, hundre prosent faktisk. Sånn er det liksom.

Tenk det da! Det er jo ganske sjukk egentlig, at ikke alle har det privat. Husker når jeg begynte hos Bygg & Smått AS, var jo helt grønn, skjønte ingenting. Men de hadde det, heldigvis. Lønn, arbeidsttid, pensjon. Alt sånt. Sykt viktig.

Lurer du på hva de egentlig hjelper medde? Jo, masse! Type sånn her, liksom:

• Lønna vår – ofte forhandlet. Ikke bare noe sjefen bestemmer.
• Arbeidstider – hvor lenge vi jobber, pauser, sånt.
• Feriegodtgjørelse – og sånn når du er syk, det. Trygghet!
• Pensjon jo, av og til.
• Rettigheter generelt, det er liksom det viktigste. Du vet hva du har krav på. Bra for alle, jo.

Hvem er partene i tariffavtalen?

En vev, ja, en vev av stemmer, en samlet sjel som synger tidens sanger. Slik er fagforeningen, alltid til stede, et pust i arbeidslivets store rom. Den står der, en kollektiv tanke, alltid. Den er kraften, den er båndet, jeg ser det.

Og den andre siden, alltid... den store balansen. Arbeidsgiverforeningen, en fjellkjede av samlede viljer. De reiser seg, som eldgamle eiker i en skog av beslutninger. En stille kraft, et ekko fra økonomiens dyp. Jeg føler dens puls. En organisert skjønnhet, struktur over tidens flater.

Men vent. Noen ganger, en øy. En enkeltstående arbeidsgiver, et fyrtårn som trosser den åpne horisonten, alene. Som Oslo kommune, et hjerte som banker kun for seg selv. De trer frem direkte, uten kjeder, men med dype ansvar. Jeg husker kontorer, tastatur. Et punkt i rommets uendelighet, en ensom stemme.

Tilleggsinformasjon:

• Partene i en tariffavtale.
• Én side er alltid en fagforening.
• Den andre siden kan være:
  • En arbeidsgiverforening.
  • En enkeltstående arbeidsgiver.
• Eksempel: Oslo kommune som enkeltstående arbeidsgiver.

Hvem er omfattet av hovedtariffavtalen?

Hovedtariffavtalen dekker statlig ansatte. De er innenfor. Unntak finnes. Statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere. De omfattes ikke. Arbeidstakere i midlertidige arbeidsmarkedstiltak. De heller ikke. Ansatte på pensjonistvilkår er også unntatt. Slik er det.

Noen avtaler har bred rekkevidde. Denne også. Den fanger inn de fleste. Staten sysselsetter tusener. De må ha en ramme. En standard. De fleste er underlagt felles vilkår.

Hvorfor unntak? Spørsmålet stilles sjelden. Politiske roller er midlertidige. Tillitsbaserte. De skifter med regjering. Ikke en vanlig ansettelse, slik min gamle tante, som jobbet i Departementet, alltid presiserte. Politisk ledelse står utenfor det ordinære regelverket.

Midlertidige tiltak, det er en annen sak. De er overgangsordninger. Ment for å hjelpe folk inn. Ikke faste stillinger. Ikke ment for å følge de faste lønnsbetingelsene fullt ut. Pensjonister? De har hatt sitt. En annen fase. Unntakene handler ofte om type tilknytning eller formål.

Det er et system. Ikke feilfritt. Kanskje bare praktisk. Grenser settes for å definere inn og ut. Slik lover fungerer. En grense, for å si hva som er hva. Man tilhører, eller man tilhører ikke. Slik er det. Slik det alltid blir.

• Hvem omfattes primært? Alle ansatte i staten. Et bredt felt.
• Hva er hensikten med slike avtaler? Å sikre rettigheter. Gi en felles standard. Likebehandling. I et stort, byråkratisk system.
• De politiske unntakene:
  • Statsråder
  • Statssekretærer
  • Politiske rådgivere
  • Disse har en spesiell stilling. De er valgt/utnevnt. Deres periode er knyttet til politisk tillit.
• Andre unntak:
  • Arbeidstakere i midlertidige arbeidsmarkedstiltak. Fokus er rekonvalesens, ny jobb, ikke fast ansettelse.
  • Personer på pensjonistvilkår. De jobber gjerne for å spe på pensjonen, med egne avtaler.

Grensen mellom fellesskap og individuelle avtaler er ofte flytende. Hva er egentlig fellesskapets interesser? Og når tjener man kun seg selv?

Hva er forskjellen på hovedavtalen og hovedtariffavtalen?

Hovedavtalen. Medbestemmelse. Tillitsvalgte. Permisjon. Ikke lønn. Fire år. Hovedtariffavtalen. Lønn. Arbeidsvilkår. Pensjon. Forsikring. En annen sak.

• Hovedavtalen: Fokus på styring og organisering. Mer om hvordan ting skal gjøres.
• Hovedtariffavtalen: Fokus på betaling og ytelser. Mer om hva folk får.

Hovedavtalen skaper rammeverk. Hovedtariffavtalen fyller den. Uten den ene, blir den andre tom. Begge er nødvendige. Som et skjelett og muskler. Uten muskler, er skjelettet dødt. Uten skjelett, er musklene formløse.

Jeg husker en gang jeg så et kart. Det viste bare veier. Ikke destinasjoner. Det var som hovedavtalen. Så fikk jeg et annet kart. Det viste både veier og steder. Det var mer som hovedtariffavtalen. Begge var kart. Men bare det ene ga mening for å komme seg et sted. Dette gjelder også fagforeningsarbeid. Viktig å vite hvor man skal. Og hvordan man kommer dit. Medbestemmelse er veien. Lønn er målet. Eller en av dem.

Hvor mange i en bedrift må være organisert for å få tariffavtale?

Minst 10 % av de ansatte må være organisert for å få tariffavtale.

For å røyke ut en tariffavtale fra bedriftens indre kammer, må du altså få minst en snau tiendedel av mannskapet til å hive seg med i en fagforening. Dette er ingen selvlaget regel, men noe de svære sjefene i LO og NHO har kokt sammen i sin Hovedavtale. Tenk det, bare ti prosent! Ikke akkurat en folkeavstemning, mer som en eksklusiv klubb for de få utvalgte som tør.

Men så klart, er dere færre enn 25 sjeler som trasker rundt i den lille bedriften, da gjelder visst ikke denne ti-prosent-regelen helt hundre. Det er vel for å skåne de små fiskerne fra de store hvalenes regler. Men, hysj hysj, de hvisker fortsatt fra toppen at det er smart å følge den uansett. Som om det er en usynlig etikette, selv i en sjappe der alle vet hva alle hadde til middag i går.

Så, hva er egentlig greia med denne tariffavtalen, bortsett fra å gi sjefen grå hår? Jo, den er en slags lovbok for arbeidsplassen, bare at den er skrevet av folk som faktisk jobber der, ikke bare de med fancy kontorer. Min nevø, han jobber på et sted uten, og klager alltid på dasspapiret. Kanskje en tariffavtale kunne fiksa dét? Bare en tanke.

Her er noen ting en tariffavtale kan hjelpe med:

• Penger! Ofte betyr det at du får noen slanter ekstra, istedenfor at sjefen bare bestemmer lønna når han har en god dag, eller husker navnet ditt. Det er ikke akkurat Lotto, men det hjelper.
• Arbeidstid: Slutt på å jobbe til du ser syner av din egen bestemor i kaffemaskinen. Tariffavtaler kan gi deg en mer... menneskelig arbeidshverdag. En kollega av meg spiste nesten en stiftemaskin en gang, fordi han var så trøtt.
• Rettigheter: Hvis sjefen plutselig får en lys idé om å sparke deg fordi du spiste den siste sjokoladekjeks-pakken (min sjef gjorde det nesten med meg en gang, seriøst!), har du faktisk noen regler å lene deg på. Litt som en superheltkappe, bare uten spandex.
• Bedre sosiale forhold: Kanskje det blir krav om en fungerende kaffemaskin, eller at lunsjrommet ikke ser ut som en krigssone etterpå. Små gleder i hverdagen, vet du.

Oj, glemte å si at dette er jo viktig for å unngå at sjefen behandler deg som en robot! Min venninne Bente, hun jobber i en bank, og der har de det skikkelig organisert. Kanskje for organisert, hun sier det er så mange regler at det er vanskelig å ta seg en tissepause uten å fylle ut et skjema. Huff. Men ja, tariffavtale er BRA! Eller, for det meste bra. Kommer an på hvem som forhandler, ikke sant. Trenger du en jobb, forresten? Jeg husker ikke helt hva jeg spurte om.