Hva betyr det å hoie?

Å hoie… hva betyr det egentlig, liksom? Det ordet, det liksom klinger. Som en perfekt tennisserve, rett i hjørnet, uten en eneste ekstra bevegelse. Det er akkurat sånn jeg tenker på det, i hvert fall. En følelse av, ja, flyt.

Jeg husker en gang jeg bakte en sjokoladekake. Jeg fulgte oppskriften slavisk, men det ble liksom ikke helt… det. Tørr, litt smakløs. En skikkelig fiasko, vet du. Ikke noe “hoie” over den kaka, nei. Men så, forrige uke, prøvde jeg en helt ny oppskrift, en fra bestemors gamle kokebok, og det var magi! Jeg bare visste hva jeg gjorde, hver eneste bevegelse satt, hver ingrediens falt på plass som brikker i et perfekt puslespill. Den kaka? Hoie! Saftig, sjokoladefylt, en himmelsk opplevelse. Det var ikke bare baking, det var en slags…kunst.

Å hoie, for meg, det er ikke bare effektivitet. Det er mer enn bare å få jobben gjort. Det er den følelsen av å være helt i sync med det du gjør, at du nesten ikke trenger å tenke deg om. Som når jeg spiller gitar, og fingrene mine bare vet hvor de skal. Ingen tvil, ingen anstrengelse, bare ren, ufiltrert glede. Jeg har hørt noen si at det er som å være i “the zone”, og det tror jeg stemmer. Det er en slags tilstand av fullkommen harmoni, mellom deg og det du holder på med.

Det er jo selvsagt litt forskjellig hva som føles som “å hoie” for forskjellige folk. Noen kanskje opplever det når de løser en kompleks matteoppgave på null komma niks. Andre, kanskje når de klarer å sette sammen et møbel fra IKEA uten å bli helt gale. (Jeg må innrømme, det har aldri skjedd meg. IKEA og meg, det er ikke akkurat “hoie”-nivå, nei…)

Men uansett hva det er for deg, så er det en følelse av mestring, av at du har gjort noe bra, på best mulig måte. Og det er da, min venn, det virkelig blir magisk. Det er det å hoie handler om. Eller, i hvert fall det jeg tror det handler om. Kanskje du har en annen opplevelse? Fortell gjerne!