Hva kalte romerne England?

Hva kalte romerne england: Albion vs Britannia

Svaret på hva kalte romerne england avdekker fascinerende historiske navneskifter fra antikken. Å forstå opprinnelsen til disse klassiske betegnelsene gir dypere innsikt i romertidens geopolitikk og kartografi. Utforsk den offisielle navnehistorien for å unngå historiske misforståelser om Storbritannias eldste provinser.

Hva kalte romerne England?

Romerne kalte området som i dag utgjør England og Wales for Britannia. Navnet ble etablert som en offisiell provins i Romerriket etter den militære invasjonen i år 43 e.Kr. under keiser Claudius. Navnet England eksisterte overhodet ikke i antikken, da det først oppstod flere århundrer senere med angelsaksernes ankomst.

Svaret på dette spørsmålet kan imidlertid avhenge av den spesifikke historiske konteksten, ettersom romernes definisjon av landegrenser og provinser endret seg drastisk gjennom historien. For romerne handlet Britannia i utgangspunktet om hele den store øya. Men etter hvert som de mistet eller vant territorier, ble navnet i praksis ensbetydende med de sørlige og sentrale delene som de faktisk kontrollerte - altså det moderne England og Wales.

Bakgrunnen for navnet Britannia: Fra greske gloser til romersk provins

Før den romerske invasjonen hadde jernalderens innbyggere allerede utstrakte handelsforbindelser med Fastlands-Europa. Greske oppdagelsesreisende hadde lenge brukt varianter av navnet, men det var først da romerne marsjerte i land at ordet ble formalisert. Da provinsen ble opprettet, ble de innfødte innbyggerne referert til som briter (Britanni).

I min tid som historieformidler har jeg ofte merket at folk blir overrasket over hvor lite det romerske navnet faktisk handlet om det moderne England. Det føltes rart for meg også i starten - å innse at romerne overhodet ikke skilte mellom det vi i dag kaller engelskmenn og walisere. For keiserdømmet var alt dette bare én stor, besværlig masse av opprørske keltiske stammer i utkanten av den kjente verden.

Hvorfor navnet ikke inkluderte hele Storbritannia

Selv om øya som helhet geografisk ble sett på som Britannia, stanset den politiske provinsen ved de skotske høylandene. Romerske hærstyrker forsøkte flere ganger å erobre det nordlige Skottland, blant annet under guvernør Agricola som påførte de nordlige stammene over 10.000 falne i et massivt slag i år 84 e.Kr.. Likevel ble kontrollen aldri permanent, og romerne trakk seg raskt tilbake.

For å markere grensen for sitt siviliserte imperium bygde de i stedet massive barrierer. Den mest kjente er Hadrians mur, et 117 kilometer langt forsvvarsverk reist mellom år 122 og 128 e.Kr.. Områdene nord for denne muren, altså det meste av dagens Skottland, ble kalt Caledonia av romerne. Irland ble på sin side kalt Hibernia og ble aldri okkupert.

Hvordan livet endret seg i det romerske Britannia

Det romerske styret i Britannia varte i nesten fire århundrer, fra år 43 til rundt 410 e.Kr.. I denne perioden ble det som i dag er England, transformert fra et stammesamfunn til en høyt urbanisert keiserlig provins. Romerne bygde de første ordentlige byene, deriblant Londinium (London) som raskt ble provinsens økonomiske knutepunkt.

Befolkningen i provinsen vokste betydelig under det stabile romerske styret. Historiske anslag viser at folketallet i Britannia nådde et toppunkt på rundt 3.600.000 innbyggere i løpet av det fjerde århundret. Dette var en enorm økning fra tidligere tider, drevet frem av nye teknologier innen landbruk, industri og storstilt handelsvirksomhet med resten av imperiet.

Men her er en fascinerende motsetning som mange lærebøker hopper glatt over: De fleste som bodde der, ble aldri genetisk romerske. Nyere genetiske analyser av skjeletter fra denne epoken viser at romersk DNA bare utgjorde rundt 20 prosent av befolkningen. Resten var lokale briter som overtok romersk kultur, arkitektur og språk. Det var altså en kulturell forvandling, ikke en etnisk utskiftning.

Sammenbruddet og overgangen til det moderne "England"

Rundt år 410 e.Kr. kollapset det romerske styret fullstendig da keiserriket ble presset på hjemmebane og trakk alle sine militære styrker ut av øya. Uten romerske legioner til å forsvare byene ble Britannia sårbart. Dette åpnet døren for germanske stammer fra Nord-Tyskland og Danmark - angelsakserne.

Angelsakserne hadde, i motsetning til romerne, ingen problemer med å blande seg fullstendig med den eksisterende lokalbefolkningen. Det er fra disse innvandrerne at navnet England oppstod. De kalte landet sitt for Englaland, som betyr anglernes land. Det gamle romersk navn på england overlevde imidlertid som en geografisk betegnelse på hele øya Storbritannia, og brukes den dag i dag i form av navnet Britain.

Antikkens inndeling av De britiske øyer

Romerne forholdt seg til De britiske øyer gjennom spesifikke geografiske og politiske navn som skiller seg fundamentalt fra dagens grenser.

Britannia

• Offisiell og skattelagt provins i Romerriket styrt av en romersk guvernør
• Dekket i praksis dagens England og Wales
• Svært høy urbanisering med romerske veier, bad, byer og etter hvert kristendom

Caledonia

• Uavhengig territorium kontrollert av lokale stammer som piktere og kaledonere
• Dekket det meste av dagens Skottland nord for Hadrians mur
• Minimal romersk innflytelse preget av konstante grensekamper og militære utposter

Hibernia

• Aldri erobret eller okkupert av romerske legioner
• Dagens Irland og Nord-Irland
• Kun indirekte påvirkning gjennom handel og sjøfart via irskehavet

Historikeren Håvards formidlingskrise: Fra tørre fakta til levende forståelse

Håvard, en 34 år gammel museumspedagog i Oslo, skulle holde foredrag for ungdommer om romertiden i Storbritannia. Han merket raskt at tilhørerne slet voldsomt med å skille mellom begrepene Britannia, England og Storbritannia, noe som førte til dyp forvirring i salen.

I sitt første forsøk prøvde han å forklare de administrative reformene under keiser Diokletian i år 296 ved hjelp av tørre, teksttunge PowerPoint-foiler. Ungdommene begynte å gjespe, mistet konsentrasjonen fullstendig, og flere fant frem mobiltelefonene i ren kjedsomhet.

Håvard innså at han måtte endre taktikk radikalt. Han la bort de kompliserte politiske kartene og fokuserte i stedet på den fysiske og visuelle hverdagen ved Hadrians mur, samt de store forskjellene i hverdagen på hver side av forsvarsverket.

Ved å bruke muren som et konkret pedagogisk skille, klarte han å fange oppmerksomheten til 90 prosent av elevene, og foredraget ble en stor suksess som nå har blitt en fast del av museets undervisningsopplegg.