Hvilket folk var først i Norge?

Hvilket folk var først i Norge: Steinalderen

Hvilket folk var først i norge er et sentralt spørsmål innen historisk forskning om landets tidligste befolkning. Forståelsen av disse tidlige gruppene gir viktig innsikt i hvordan menneskene tilpasset seg de krevende nordiske forholdene etter istiden.

Hvilket folk var først i Norge?

Spørsmålet om hvilket folk som var først i Norge, har flere nyanserte forklaringer som avhenger av om vi ser på arkeologiske boplasser eller moderne genetiske analyser. De aller første menneskene kom til dagens Norge for rundt 11 000 år siden, like etter at den enorme isbreen begynte å vike fra kystlinjen. Men her kommer et uventet faktum som utfordrer det de fleste tror om våre forfedre - jeg skal avsløre denne sammenhengen i avsnittet om DNA-forskning lenger ned.

Isen smeltet gradvis.

Da det tunge isdekket trakk seg tilbake, lå kysten bar og innbydende med et rikt dyreliv. Dette tiltrakk seg mobile grupper av mennesker som hadde spesialisert seg på havfangst og jakt i tøffe subarktiske strøk.

Innvandringsbølger fra to himmelretninger

De første menneskene - og dette overrasker mange som studerer forhistorien - tilhørte ikke én enkelt, homogen gruppe som vandret samlet inn i landet. Arkeologiske funn og nye kartlegginger viser at bosetningen skjedde gjennom to parallelle og uavhengige ruter som nesten skjedde samtidig.

Ruten fra sør gikk via det som i dag er Danmark og Sverige, og potensielt over Nordsjøfastlandet Doggerland som nå ligger under havets overflate. Disse menneskene beveget seg raskt nordover langs den isfrie norskekysten og etablerte boplasser. Nesten samtidig kom en annen gruppe reisende fra øst og nordøst. Disse vandret inn via områder i dagens Russland og Finland, og slo seg ned i det vi nå kjenner som Finnmark.

De møttes på kysten.

Møtet mellom de to gruppene førte til utveksling av både teknologi, ideer og jaktmetoder. Pionerene fulgte kysten (som var helt fri for is på denne tiden) for å finne mat og råstoffer til redskaper.

Livet til jegere og sankere i eldre steinalder

Gjennom hele eldre steinalder levde befolkningen i Norge en utpreget nomadisk tilværelse. De flyttet regelmessig på seg i takt med sesongene og dyrenes vandringsmønstre, og baserte hele sin eksistens på jakt, fiske og sanking.

Siden havnivået var betydelig høyere rett etter istiden på grunn av det voldsomme presset fra ismassene, finner vi boplassene deres på unike steder i dag. Mange av de eldste registrerte tuftene og flintsidene ligger nå mellom 30 og 40 meter over dagens havnivå, høyt oppe i tørre åssider i kyststrøkene. Redskapene de etterlot seg, vitner om en utrolig teknologisk tilpasning. De brukte primært flint, kvarts og kvartsitt til å lage funksjonelle skinnskrapere, kniver og tynne pilespisser.

Naturen bestemte alt.

Uten dyp forståelse for havstrømmer, værforhold og dyrenes adferd ville det vært umulig å overleve i dette landskapet. De jaktet spesielt på sel, hval og sjøfugl, i tillegg til reinsdyr i fjellstrøkene.

Hva forteller de eldste skjelettene oss?

Det er ekstremt sjelden at organisk materiale overlever tusenvis av år i det sure jordsmonnet i Norge. Likevel har noen få unike biologiske spor overlevd mot alle odds, og de gir oss et ansikt på de menneskene som levde her i den dype forhistorien.

Arkeologer har avdekket deler av flere de første menneskene i norge i form av 9000 år gamle skjelettrester på Sørlandet, noe som representerer de aller eldste funnene av menneskebein i landet. Det mest berømte eksemplaret er en kvinne funnet i Søgne, som har fått navnet Sol. Moderne rekonstruksjoner basert på avansert teknologi har gitt oss et fascinerende innblikk i hvordan hun sannsynligvis så ut i live.

Dette endrer perspektivet.

Analysene indikerer at Sol og hennes samtidige hadde en kombinasjon av mørk hudfarge og lyse, blå øyne. Disse funnene gir oss verdifull innsikt. Innsikt som fullstendig endrer den tradisjonelle forestillingen om hvordan steinalderen i norge opphav faktisk artet seg for de tidligste skandinaviske folkeslagene.

Hva moderne DNA-analyser avslører om opphavet vårt

Her kommer oppklaringen på mysteriet som ble nevnt innledningsvis: hvem kom først til norge av de aller første pionerene som bosatte seg langs norskekysten, er faktisk ikke de direkte forfedrene til flertallet av dagens nordmenn. Sjelden har genetisk forskning snudd opp ned på historien på en så gjennomgripende måte.

Storskalastudier av historisk arvemateriale viser at de første nordmennene i form av dagens skandinaviske befolkning i all hovedsak stammer fra en langt senere innvandringsbølge av jordbrukere. Disse kom flyttende opp gjennom Europa flere tusen år etter de første jegerne. Faktisk deler moderne nordmenn mindre enn 1 prosent av sin genetiske sammensetning med de opprinnelige fangstfolkene fra eldre steinalder. De tidlige pionerene ble i stor grad assimilert, fortrengt eller utvannet da de nye, fastboende jordbrukssamfunnene ekspanderte og endret kulturlandskapet for alltid.

Historien er dynamisk.

Sammenligning av de eldste kulturmiljøene i Norge

Fosnakulturen

• Hovedsakelig strandflint som ble fraktet med drivisen fra områder lenger sør i Europa under istidens sluttfase
• Eneggede tangepiler brukt til jakt, grove skiveøkser til trearbeid, samt mikrolitter til sammensatte redskaper
• Sør-Norge og Vestlandet, med særlig tette konsentrasjoner av funn langs kysten av Møre og Romsdal og Trøndelag

Komsakulturen

• Lokale steinsorter som kvarts, kvartsitt, feltspat og skifer på grunn av den naturlige mangelen på flint i nordlige strøk
• Kraftige skrapere, grovt tilhogde steinredskaper og spisser spesielt utviklet for arktisk storvilt- og havfangst
• Nord-Norge, med opprinnelige kjernefunn rundt Komsafjellet i Alta og spredte boplasser over hele Finnmarkskysten

Jakten på fosnakulturen ved Voldvatnet

Magnus, en tretti år gammel lokalhistoriker fra Kristiansund, lette etter spor fra de første menneskene i sitt nærområde men opplevde stor frustrasjon fordi de mosegrodde skogsområdene så helt like ut og han fant ingenting de første ukene.

Han prøvde først å grave tilfeldige prøvestikk på måfå i skogbrynene rundt det gamle vannet. Dette førte bare til såre hender og dype hull i jorda uten et eneste tegn til bearbeidet stein eller historisk aktivitet.

Vendepunktet kom da han innså at strandlinjen lå mye høyere rett etter istiden på grunn av den voldsomme landhevningen. Han justerte strategien og klatret opp til en gammel marin terrasse førti meter over havet.

Etter dager med forsiktig fjerning av torv og mose fant han flere unike flintsavslag og en perfekt enegget tangepil. Funnet ga ham en dyp ærefrykt for jegerne som sto på nøyaktig samme sted for tusenvis av år siden.