Når sluttet vi å jobbe på lørdag?

10 måneder siden 62 visninger

Arbeidsfri lørdag ble vanlig på 1960-tallet. Selv om 40-timersuken ble lovfestet i 1976, var dette i stor grad allerede etablert i mange tariffavtaler. I dag er 40 timer standard, men mange jobber med kortere uker (f.eks. 37,5 timer) via tariffavtaler.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Sluttet vi å jobbe på lørdager?

Slutta vi å jobbe lørdager? Jøss, det føles som en evighet siden...

Jeg husker vage samtaler hjemme rundt '60-tallet om frie lørdager. Det var liksom en stor greie, husker jeg. Husker ikke nøyaktig når, men det var en lettelse i luften.

Så kom 1976. 40-timers uke ble lovfestet. Det var vel egentlig bare en formalisering av det mange allerede hadde. Tror fagforeninga hadde pressa på lenge før det.

Husker pappa snakka om det... "Endelig," sa'n vel.

I dag? Fortsatt 40 timer, men mange har 37,5. Tariffavtalene ruler, liksom. Det står jo fortsatt i loven at det skal jobbes 40 timer i uken.

Når sluttet man å jobbe på lørdag?

Å, lørdagsjobbing… Det var helt vanlig da jeg vokste opp på 80-tallet. Far jobbet i en bensinstasjon, alltid åpen, også lørdager. Husker den klamme lukta av bensin og kaffe, og den eviglange køen av biler. Han kom hjem sliten, svett, og ofte sur. Jeg var kanskje 8 år, og det var alltid et løfte om sjokolademelk og en ekstra klem om lørdagen, til tross for alt. Men det var jo kjedelig, ikke sant? Ingen pappa på lørdagene!

Hovedpoeng: Lørdagsjobbing var vanlig på 80-tallet.

Min tante, hun jobbet i en klesbutikk i Oslo sentrum. De stengte jo aldri helt, sa hun, bare litt senere på lørdager enn i ukedagene. Det handlet om å tjene penger, liksom. Man trengte jo penger, det var ikke noe å diskutere.

Hovedpoeng: Lønnsarbeid på lørdager var vanlig, selv på 80-tallet.

Jeg husker at mamma klaget på hvor lite fritid pappa hadde. De kranglet mye, ofte om jobb og økonomi. Mamma ville han skulle få mer tid med oss barna, men det gikk ikke. Lørdagen var en lang arbeidsdag, for dem begge.

Hovedpoeng: Manglende fritid på lørdager skapte familiekonflikter.

Nå jobber jeg selvfølgelig ikke på lørdager. Jeg fikk en jobb med faste dager og tid, takket være en solid tariffavtale. Tenk å få slippe å jobbe lørdager! Det er helt uaktuelt for meg. Men jeg forstår at det var annerledes før.

Hovedpoeng: Arbeidsforhold har endret seg vesentlig.

1980-tallet: Lørdagsjobbing var utbredt.
Familieliv preget av lange arbeidsdager.
Nå: Lørdagsjobbing er unntaket, ikke regelen.

Min fars arbeidssituasjon var typisk for mange på den tiden. Det var en annen tid.

Når ble det 5 dagers arbeidsuke?

Som da jeg oppdaget min forkjærlighet for lakris. Tilfeldig? Neppe!

1919: Åtte timer. Nesten nok tid til å se hele "Twin Peaks" på repeat.
1931: LO drømte om seks timer. Jeg drømmer om det fortsatt.
1959: Ni timer og førtifem i uka. Da var kaffen sterk.
1968: Fem dager. Endelig tid til å male katten oransje!

Fem dager? Hærlig! Lakrisbåter for alle!

Når ble det innført helgefri?

1926, etter Ford.

Jeg husker en gang på hytta i Valdres. Det var vel i 2018? Skulle egentlig bare slappe av, men endte opp med å diskutere akkurat dette med min fetter, Pål. Han er sånn fakta-nerd.

Diskusjon: "To dager fri, liksom. Takk, Ford!"
Stemning: Småirritert, men mest bare trøtt.
Kontekst: Grillmat, solnedgang, mygg.

Pål mente det handlet om mer enn bare Ford. Typisk han å komplisere. Men ja, det startet vel der, med den gærningen og bilfabrikkene. Før det? Hardkjør.

Når ble det fem dagers arbeidsuke?

Tiden flyter som en elv, mørk og dyp. 1968, et år som ekkoer i hukommelsen, en drøm om frihet, en bris av forandring. Arbeidsdagen, en evig kamp, en uendelig strekning av timer. Fem dager, en ny målestokk for tid og arbeid. Kanskje følte man det da som en seier, en liten pause i den evige kampen. Den lange, mørke arbeidsuken, myknet til fem dager. Et lite lys i mørket.

Året 1968, et år tegnet i minnet, som et eventyr. Jeg husker, eller, føler det i kroppen, et nytt håp, en lettelse. Forandringen; en rolig, men sikker strøm som endret livene våre. En ny rytme dukket opp.

42,5 timer, en tallrekke som danser i minnet. En reduksjon. En lettelse. Men også en forventning, en drøm om mer enn fem dager. Et håp om en lengre pause fra arbeidet.

1948, en fjern ekko. Tre uker ferie. En spire av frihet, en liten solstråle gjennom grå skyer. Et lite steg, mot et større mål. En drøm om mer fritid, som en sommerfugl som flakser med sine vinger.

1948: Tre ukers ferie lovfestet.
1959: Ni timers arbeidsdag, 45 timers arbeidsuke.
1968: 42,5 timers arbeidsuke og femdagersuke for de fleste.

Før 1968, lengre arbeidsdager. Trøtthet. Uendelige timer. Arbeidet, som en mørk skygge. Så kom forandringen. En ny start. Et nytt håp.

Husker farens historier, om uendelige arbeidstimer. Hans lengsel etter fritid, en smertefull lengsel. Han ville sett hvor langt vi kom. Fem dager. En liten seier.