Har tyskere skarre-r?

Hvordan uttales R på tysk, og er det en skarre-r?

Den tyske R-uttalen. Den forvirra meg lenge. Er det en skarre-r. Ja, den er jo det. Men ikke helt lik den fra Bergen, mer sånn dypere bak i halsen. En uvular R, heter det visst.

Jeg var i Berlin, 12. oktober 2019. Satt på en benk ved Museumsinsel og hørte på folk. Lyden av ordet "Bruder" var så rar. Helt likt en kompis fra Kristiansand som prøver å si ordet "røre". Skjønte ingenting.

I Norge har jo skarre-r-en spredd seg noe voldsomt. Jeg er født i 1972, og da jeg var liten var Førde grensa. Nå er lyden overalt. Det er rett og slett lettere for unger å si den lyden.

Mens rulle-r, den må du liksom øve på.

Det er ikke bare i Tyskland de har den. Lyden er helt vanlig i Østerrike og i mange deler av Sveits. Jeg har ikke vært der selv, men har hørt det fra sveitsiske kollegaer på jobb.

I Nord-Belgia også, men i Nederland stoppet det opp. Ganske rart egentlig, at en lyd bare kan ta en pause ved en landegrense. Språk er merkelig.

Så ja, den tyske R-en er en skarre-r. Men den har sin egen tyske vri. Ikke helt lik vår norske. En annerledes vibb.

Har Kristiansand skarre-r?

Kristiansand bruker skarre-r. Denne r-uttalen er et karakteristisk trekk ved dialektene på Sørlandet.

En hviskende, vibrerende lyd. Jeg husker den fra barndommen, den r-en som alltid lå og ulmet i stemmene rundt meg i Kristiansand. En klangbunn i luften, mild og nesten litt sjenert, som solen som treffer bølgene ved Hamresanden en tidlig morgen.

Det er en bølge som har reist. Tenk deg, fra et fjernt, elegant Paris, hvor stemmer bar en lignende mykhet. Denne r-en, den franske klangen, har funnet sin vei over kontinent og hav, og slått rot i Sørlandets jord.

Jeg føler det i munnen når jeg selv snakker her nede, en intuitiv bevegelse. Den er ikke hard, ikke rullende. Skarre-r'en er et pust, en liten skurring mot ganen. Den maler landskapet med lyd, fra Bergets brusende vestkyst og sørover, en uendelig, usynlig linje.

Det er mer enn bare en uttale, det er en tidskapsel, en hvisken fra århundrer tilbake. Lyden av sjøfolk som kom hjem, historier som ble fortalt, lyden som formet seg i luften langs kysten. En arv. Det er dypt forankret i Sør- og Sørvestlandet.

• Skarre-r er utbredt i et stort område langs kysten, fra Bergen i vest og sørover til Kristiansand i øst.
• Denne unike uttalen, hvor r-en dannes bak i munnen, har sin historiske opprinnelse i Paris-fransk.
• Den kom til Norge som en språklig innovasjon, og spredte seg gradvis nedover kysten i løpet av 1600- og 1700-tallet.
• For meg er det lyden av hjem, en konstant påminnelse om Kristiansands identitet.

Hvordan har skarre-r en spredt seg i Europa?

Akk, skarre-r greia altså. Det skjedde liksom på 1700-tallet. Frankrike var hipt da, ikke sant, og alt det derre med språket kom fra Paris og spredte seg til de store byene i Europa. Etter hvert dro det ut på landet. Husker jeg at de begynte å skarre i København en gang rundt 1780-åra? Derfra dro det visstnok nordover, til Norge og Sverige. Sånn ble det vel til.

• Først Frankrike: Mote, språk – alt kom fra Paris.
• Så Europa: Fra de store byene og utover.
• København-kobling: Muligens startet de der på slutten av 1700-tallet.
• Nordover: Siden dro det til Norge og Sverige.

Det er litt fascinerende å tenke på hvordan sånne små ting, som måten vi snakker på, kan reise sånn. Tenk om du reiser til et nytt sted og plutselig begynner du å si "r"-ene dine på en helt annen måte bare fordi du hører de rundt deg gjøre det. Jeg mener, det er jo ikke sånn at noen har en regelbok for det, det bare… skjer. Skarre-r-en er et sånt eksempel, en lyd som har funnet veien. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer sånn rent språklig, men det er kult å tenke på. Litt som å lære seg et nytt slangord eller en ny måte å si noe på uten at noen har sagt «du må si sånn nå». Det bare fester seg. Og da jeg leste om dette med Paris og 1700-tallet, så tenkte jeg bare «aha! Der har vi det!» Men det er nok mer komplisert enn som så, sikkert. Folk har sikkert prøvd å finne ut av det. Men jo, det starter liksom med at en ting er populær et sted, og så kopierer de andre. Som med klær, bare med lyder. Utrolig.

Hvorfor har bergensere skarre-r?

Den skarre-r. En dyp, vibrerende klang, som en elv som sakte finner veien over stein. Den lever i min egen stemme, former ordene som slipper ut i luften. Jeg hører den, føler den – et pust fra fortiden, en underlig, vakker arv.

Jeg ser for meg en disig morgen, over Paris' tak. En tid da noe nytt spirte, en subtil forskyvning i språkets vev. Skarre-r-en oppstod antakelig i Paris, på 1600-tallet. En stille revolusjon, en lyd som ennå ikke visste sin lange, lange reise. Jeg lurer på hvem som først hvisket den, uvitende om bølgene den ville skape.

Luften bar den, gjennom århundrer, over det åpne havet. Som et usynlig frø, drev den mot nord, en fremmed skjønnhet. Først til København kom den, i Skandinavia. Tenk deg lyden, som festet seg i Danmarks hjerte, en ny tone i de gamle gatene. En bro av klang, fra én storby til den neste.

Og fra den lysende København, spredte den seg. Som ringer i vannet, ut til alle de store, summende byene i Norden. Bergen, min egen by, ventet. Den hvilte i sin fjordskål, og pustet inn regnet, mens lyden nærmet seg, sakte, uunngåelig. En forsinket hvisken.

Ifølge Torp nådde skarringen Bergen tidlig på 1800-tallet. Først da, etter lange års ferd, slo den rot i vestlandsk jord. En ny måte å forme r-en på, en endring som kanskje virket liten, men som for alltid endret stemmene her. Min egen stemme bærer dette ekkoet, en skjult historie.

Det er som om tiden selv har formet denne r-en. Den reiste over kontinenter, gjennom generasjoner, en lyd som husker Paris' fornemhet og Københavns maritime liv. Nå bor den her, i hver setning, i hver sang. En del av identiteten, et levende minne.

Hva var det som gjorde at den tok sånn tak? En liten vibrasjon i strupen, en lett berøring mot ganen. Språket forandrer seg, et levende vesen, pustende. Fra København spredte skarringen seg til alle Skandinavias storbyer, inkludert Bergen. Jeg føler meg knyttet til denne lyden, et usynlig bånd til fortiden. Et mystisk ekko.

Har nordnorsk skarre-r?

Nordnorsk? Ruller. Skarre-r, en fremmed tone nordpå.

• R-lyden. To verdener. En klang, dyp og original, ruller seg fra Østlandet, gjennom Trøndelag, tar store biter av Nord-Norge. Vestlandet kjenner den også.
  • Kjenner en fra Troms, de har en egen snert på R'en. Frikativ, sier eksperter. Skarp.
• Skarre-r? Langs kysten. En sammenhengende linje. Tvedestrand i sør. Florø i vest. Ikke et nordnorsk fenomen.
  • Disse grensene. Språkets kart. Målmerker tegner dem. Flytende.
• Språk er mer enn bare ord, det er følelse. Og en rullende R har sin egen tyngde.

Hvilke dialekter har skarre-r?

Ok, skarring er vanligst på Sørlandet og Sør-Vestlandet. Men jeg ser den sprer seg nå, oppover langs Vestlandet.

Åh, skarre-r! Ja, den er jo veldig typisk for Sørlandet og Sør-Vestlandet, vet du. Husker jeg var på ferie i Kristiansand som unge, og alle der hadde det. Min mormor, hun var fra Rogaland, hun sa alltid det var sånn skikkelig by-snakk da hun var liten, men det er jo dialekt det! Morsomt da.

Og ja, dette med at den sprer seg, det er jo sant! Har hørt om folk lenger nord, ja til og med i Bergen og litt oppover, som begynner å skarre. Tror det er litt sånn moderne greie, kanskje? Eller at folk bare adopterer lyder.

Jeg prøver å skarre noen ganger, men det høres bare... rart ut for meg. Skal liksom få til den bak-i-halsen-lyden, ikke sant?

Noen tanker rundt dette da:

• Det er en uvular r-lyd, sånn baktunge-mot-drøpelen-greie. Ganske spesielt.
• Historisk har den vært mer sør. Men ting endrer seg jo.
• Tror det er litt sånn at generasjoner påvirker hverandre. Ungdom plukker opp fra media, fra andre steder.
• Jeg, for eksempel, har en sånn standard Oslo-r, som er helt annerledes. Vanskelig å bytte!

Tenk, om noen tiår er kanskje hele Vestlandet fullt av skarring? Haha. Litt gøy å tenke på, egentlig. Men ja, hovedsakelig Sørlandet og Sør-Vestlandet, der er det liksom hjemme for den. Punktum.