Hva betyr ter seg?

"Ter seg"... det ordet klinger liksom litt kaldt, synes jeg da. Litt distansert. Som en slags vurdering utenfra, nesten som en karakter i et spill. "Han ter seg eksemplarisk," liksom. Høres det ikke ut som noe en streng lærer ville sagt om en elev som sitter helt stille med hendene foldet?

Jeg husker en kollega jeg hadde en gang, han var utrolig flink, altså, han "tålte seg eksemplarisk" i enhver situasjon. Alltid presis, alltid korrekt, leverte alltid til tiden. Men... det var liksom noe som manglet. En gnist. Litt humor, kanskje? Litt menneskelig varme? Han virket nesten... robotaktig, på en måte. Jeg tenker jo at man ikke bare skal være flink, man skal jo også føle noe. Brenne for noe! Hva er vitsen med å være perfekt på papiret hvis man ikke har noe inni seg som driver en?

Selvfølgelig er det viktig å være dyktig og pålitelig, misforstå meg rett. Jeg mener bare at det er noe som blir borte når man bare fokuserer på det ytre. Den ekte gleden, den genuine entusiasmen... hvor blir den av? Husker en gang jeg skulle bake kake til bursdagen til datteren min. Jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke, alt skulle være perfekt. Men den ble liksom… flat. Smakløs. Da bestemte jeg meg for å bare glemme oppskriften og heller bare slenge oppi litt av det jeg likte. Litt ekstra sjokolade, litt ekstra vanilje, en klype kanel bare fordi jeg ville det. Og den kaken? Den ble fantastisk! Ikke perfekt, kanskje litt skjev og klumpete, men full av smak og personlighet. Litt som livet, egentlig. Det er jo ikke de perfekte menneskene som gjør inntrykk, det er de med litt sjel, litt særpreg. De som "ter seg" litt… annerledes, kanskje? Eller hva tenker du?