Hva er barn opptatt av?

Åh, barn. De små, fantastiske, frustrerende skapningene. Hva er de egentlig opptatt av? Jeg har jo selv barn, og det slår meg stadig hvor annerledes verden ser ut fra deres perspektiv. "Her og nå," som det så fint heter. Men hva betyr det egentlig?

For dem er det jo liksom... alt. Husker du den gangen du var liten? En maur som kravlet over en stein kunne jo være den mest spennende tingen i verden! Alt forandrer seg så fort, og fokus hopper fra det ene til det andre. Én ting er sikkert: smerte og ubehag, det tar all plass. Som forelder kjenner du det i magen, ikke sant? Det stikker jo litt i deg også når de har det vondt.

Plutselig hylskriker poden fordi han fikk litt sand i skoen. Hele verden raser sammen! Tenk å ha så store følelser for noe så lite. Det er jo vår jobb da, som foreldre, å trøste og berolige. Lage en liten trygg boble midt i kaoset. Forklare at det går bra, at det bare er litt sand. Puste dypt sammen.

Det er ikke alltid lett. Noen ganger lurer jeg på om jeg i det hele tatt forstår hva som foregår inni de små hodene. Jeg leste et sted at barn under syv år ikke helt klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Det forklarer kanskje en del, men likevel... Det er noe med den intense tilstedeværelsen, den umiddelbare reaksjonen på alt. De lever jo i øyeblikket, på en måte som vi voksne ofte har glemt. Kanskje vi burde lære litt av dem?