Hvor mye er det vanlig å glemme?

Hvor mye glemmer man egentlig? Det er sånn… fascinerende, ikke sant? Jeg leste en gang at kvinner visstnok glemmer mindre enn menn. Kan det virkelig stemme? Er vi bare bedre på å multitaske, å holde styr på alle de tusen små tingene som fyller en hverdag? Som å huske bursdagen til tante Ragnhild, samtidig som man planlegger middag og skal rekke å hente ungene på skolen. Jeg føler i hvert fall at jeg har hendene fulle!

Eller kanskje det bare er en myte, det der med kvinner og hukommelse. Hvem vet? Det som er sikkert, er at det å glemme er en del av livet. Det er sårt, nesten litt urettferdig, å tenke på at minner bare… forsvinner. Som den gangen jeg var liten og bestefar tok meg med på fisketur, og vi satt der i solnedgangen… detaljene blir utydelige, som et bilde som blekner. Det er litt vondt, vet du?

Men samtidig… er det ikke nettopp det som gjør de minnene vi husker så dyrebare? Tenk på det. Alle de øyeblikkene som kunne ha forsvunnet, men som somehow sitter fast i hjernen, som små perler på en streng. Det er nesten litt magisk. Det motiverer meg til å virkelig være til stede nå. Å ta inn luktene, lyden av latter, følelsen av sol mot huden…fordi jeg vet at alt dette kan bli borte en dag. Jeg vil ikke at de små, vakre øyeblikkene skal forsvinne som spor i sanden, liksom. Jeg vil ha dem, tett inntil hjertet, så lenge som mulig. Og kanskje det er det hele poenget, da? Å sette pris på minnene vi har, før de kanskje blir borte?

#Glemming #Hverdag #Minner