Når skal man bruke jeg og meg?

Jeg eller meg? Når bruker jeg jeg, og når meg?

Åh, “jeg” eller “meg”, altså? Det der har plaget meg siden barneskolen, husker jeg.

Det er jo sånn at “jeg” er subjektet, den som gjør noe. Typ, “jeg spiser pizza”. Enkelt, ikke sant? Men “meg”, det er liksom den som blir “utsatt” for noe. “Han ga meg blomster”.

Det rare er at jeg ofte føler meg usikker, selv om reglene er klare. Som den gangen i Oslo, 12. mars i fjor, jeg skulle bestille kaffe. Jeg sa nesten “Gi jeg en latte”, haha. Flaut? Ja. Men sånn går det.

Vi har jo “du” og “deg” også, samme greia der. Og “han/ham”, “hun/henne”. Litt tricky, kanskje, men øvelse gjør mester, eller hva? Jeg har i hvert fall blitt bedre med årene. Tror jeg.

Når skal man bruke å og og?

Å herregud, å og og, ja! Dette er jo som å skille klinten fra hveten, eller kanskje heller som å unngå å tråkke i salaten på en fin søndag.

• “Å”: Denne lille rakkeren elsker å henge foran verb i infinitiv. Tenk deg “å spise”, “å sove”, “å drømme om å vinne i lotto”. Det er som å gi verbet en liten dæsj ekstra futt, en slags “nå skjer det”-følelse.

• “Og”: Denne karen er en mester i å skape samhold. “Og” er limet mellom ord, setninger, eller til og med ideer. “Jeg liker kaffe og kake”. Eller “å synge og danse”, der binder den sammen to infinitiver, snasent ikke sant?!

Litt ekstra gullkorn, bare fordi jeg er i slaget:

• Jeg husker en gang jeg skrev “jeg gleder meg å se deg”. Resultatet ble katastrofalt. Folk trodde jeg hadde glemt brillene mine. Skriv heller “jeg gleder meg til å se deg” – det redder dagen!
• Tenk på “og” som en slags brobygger. Den forbinder ting, akkurat som den gangen jeg prøvde å bygge bro av Legoklosser mellom stuebordet og sofaen. Det gikk ikke så bra, men “og” ville ha fikset det!

Hva er forskjellen på objektsform og subjektsform?

Hva er forskjellen på objektsform og subjektsform?

Subjektsform: Den handler. Jeg handler. Objektsform: Den handles med. Meg handles med.

• Subjektet utfører handlingen.
• Objektet mottar handlingen.

Jeg, du, han, hun, vi, de – subjekt. Meg, deg, ham, henne, oss, dem – objekt.

• Subjektet er aktivt.
• Objektet er passivt.
• Tenk: Hvem gjør hva?

Objektsform er ikke bare en grammatisk greie. Det handler om makt. Noen handler, andre blir handlet med. En grå, kald dag i november, det traff meg.

Når brukes jeg og meg?

Jeg. Subjekt.

Meg. Objekt.

Enkelt. Eller?

• En gang riktig etter enn og som.
• Nå valgfritt. Som deg og meg.
• De og dem. Også valgfritt. Annerledes grunnlag. Forvirrende.

Jeg spiser mer enn deg. Jeg spiser mer enn ham. Ser du forskjellen? Subjekt og objekt. Grammatikk. Et spill med ord. Men ord har makt. Min makt.

Jeg gikk på butikken i går. Kjøpte melk. Og brød. Glemte smør. Typisk meg. Objektet i mitt eget liv. Ironisk.

• Jeg/Meg: Valgfritt etter enn og som.
• De/Dem: Valgfritt. Andre regler. Komplisert.

Språk endrer seg. Som oss. Til det verre? Hvem vet. Ordene mister mening. Blir tomme skall. Som meg. Noen ganger.

Er det meg og eller jeg og?

Auda, det er jo som å velge mellom pest eller kolera, men her er dealen:

• “Det er jeg” – Litt stivt, som en pinne i ryggen, men grammatisk korrekt. Tenk kongelig audiens, ikke fredagstaco.
• “Det er meg” – Slappere, mer folkelig, som en slengbukse på 70-tallet. Funker nesten alltid, med mindre du skriver en formell søknad til dronningen.

P.S. Jeg bruker mest “meg”, høres teit ut ellers! Jeg bruker også mest slengbukser.

Litt ekstra digg:

• Visste du at språkfolk har kranglet om dette i hundrevis av år? Seriøst, de har ikke noe bedre å finne på.
• Grammatikk er som regler i Monopol: Noen følger dem slavisk, andre jukser så fort de kan.

Når er eldrebølgen på topp?

Når er eldrebølgen på topp?

2023 markerer starten på et tiår med økte utfordringer i pleie- og omsorgssektoren. Antallet eldre over 80 år vil øke med nesten 50% innen 2030, og tredobles innen 2060.

Hvor mye koster eldrebølgen?

Sent er det. Tankene flyter tregt.

• Eldrebølgen koster: 618 milliarder.

Det er mye penger. Tenker på bestemor. Hun trengte hjelp. Ikke lett å bli gammel. Regningen vokser.

• Manglende midler: Til helse og omsorg.

SSB sier det. Mot 2060. Mye kan skje før det. Kanskje robotene tar over. Eller ikke.

• Konsekvens: Ansvaret skyves.

Ned på de unge. Jeg er ikke ung lenger. Hva med mine barn? De får betale. Urettferdig. Husker da jeg var liten. Alt var enklere. Kanskje ikke. Minnes bare det gode.

Når bruker man jeg og meg?

Åh, “jeg” og “meg”, ja!

• Subjekt vs. objekt, ikke sant? “Jeg” er den som gjør noe.

• “Meg” er den som blir gjort noe med. Er det så enkelt?

Tenk på det: “Jeg spiser” vs. “Han ser meg”. Lærte vi ikke det på skolen? Og hva med “enn meg” eller “enn jeg”? Ble ikke det endra? Husker det som en stor greie.

Det rare er jo at før var det liksom sååå viktig å si “enn jeg”, men nå… Vel, nå kan man visst velge! Litt sånn “de” og “dem” også, eller hur? Forvirrende! Hvem bestemmer egentlig sånt? Språkrådet, kanskje? Må google det seinere. Og valgfritt? Betyr det at ingen bryr seg? Jaja, samme for meg. Bruker det som høres best ut jeg.

De eller dem? Aner ikke, rett og slett.

• Det er visst ikke like lett å velge der.

Når brukes min og mitt?

Ok, la oss se…min og mitt, ja.

• Min, mi, mitt: Eierskap, jeg er eieren.
• Jeg tenker på den røde bilen min…eller er det “min rød bil”? Hmm.
• Mine: Flertall! Mine sko. Mine bekymringer også, haha.

Det er som at “min” er default, og så må man tenke på kjønn. Og flertall. Puh!

• Maskulin/feminin: Min/mi. Bilen min, jakka mi. Men bilen er jo maskulin, eller?
• Nøytrum: Mitt. Mitt hus. Det er jo enkelt egentlig.
• Mine foreldre. Mine venner. Mine sokker som alltid forsvinner i vaskemaskinen!

Hvorfor er det sånn egentlig? Grammatikk, liksom! Det er jo bare å gjøre det vanskelig. Men ja, eierskap, det er poenget. Jeg eier. Mine, mi, mitt. Check.

Når bruker man meg og jeg?

Når bruker man meg og jeg?

Jeg er kongen på haugen (subjekt), mens meg er tjeneren (objekt). “Det er jeg” er korrekt, men “det er meg” er mer folkelig. Akkurat som å spise kaviar med eller uten søl. Begge deler er akseptabelt, men den ene er litt mer avslappet.

“Du er flinkere enn jeg” er grammatisk korrekt, men “du er flinkere enn meg” er mer vanlig i dagligtale. Det er som å velge mellom smoking og joggebukse – begge funker, men atmosfæren endres drastisk.

• Jeg: Subjekt (den som utfører handlingen).
• Meg: Objekt (den som mottar handlingen).
• Praktisk eksempel: Jeg gir boken til meg selv. (Selv om det kanskje er litt selvopptatt å snakke slik…)

Et lite tips fra min mors gamle tante: Hvis du er usikker, bytt ut “jeg” med “han” og “meg” med “ham”. “Han ga boken til ham” høres jo rart ut, så da vet du!

Er det meg eller jeg?

Er det meg eller jeg?

Meg, helt klart. Det er jo som å velge mellom en slitt joggebukse og en stram dress – begge funker, men den ene er bare mer avslappet.

• Grammatisk korrekt, men kjedelig: Jeg er vel den korrekte formen her, men hvem bryr seg om regler når språket er såpass elastisk at det kan brukes til å sprette strikk?
• “Meg” klinger bedre: Nesten som et lite, rampete smil i setningen.
• Østlandsk vri: Jeg sier som min tante fra Oslo ville sagt: “Det er meg da, vettu!”

Tenk på det som å velge mellom å spise en tørr kjeks (jeg) eller en saftig bolle (meg). Valget er enkelt.

Jeg husker en gang jeg kranglet med norsklæreren min om akkurat dette. Jeg vant ikke, men jeg sov godt om natten likevel.

Hva er forskjellen på meg og jeg?

Meg. Objekt. Mottaker.

Jeg. Subjekt. Handler.

Enn og som. Uvesentlig. Begge aksepterte nå.

De og dem. Også valgfritt. Annet grunnlag.

• Meg: Objektsform. Passiv. Påvirkes.
• Jeg: Subjektsform. Aktiv. Påvirker.
• Valgfritt: Etter enn og som. Språkets forfall. Eller utvikling?
• De/dem: Parallell. Men ulik årsak.

Husker jeg lærte meg dette på barneskolen. Frøken Olsen. Streng dame. Rød leppestift. Nå betyr det ingenting. Språket endrer seg. Vi endrer oss. Hva blir det neste? Alt flyter.

#Grammatikk #Objekt #Subjekt