Hva består maktfordelingsprinsippet av?

Hva består maktfordelingsprinsippet av? De uavhengige statsmaktene

Å forstå hva består maktfordelingsprinsippet av gir verdifull innsikt i hvordan et demokratisk samfunn bygger opp sine styringsorganer og motvirker uheldig maktkonsentrasjon.
Mangel på kunnskap om denne balansen fører lett til misforståelser om borgernes rettigheter og statens ansvar. Les videre for en grundig gjennomgang av hvordan dette prinsippet fungerer.

Hva er maktfordelingsprinsippet og hvem oppfant det?

Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt.
Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven.

Tanken bak maktfordeling strekker seg langt tilbake i historien, men det var den franske tenkeren Charles-Louis de Secondat, bedre kjent som baron de Montesquieu, som formulerte den klassiske og mest kjente versjonen på 1700-tallet.

montesquieu maktfordelingsprinsippet innså at makt som samles på ett sted, uunngåelig fører til misbruk og tyranni. For å sikre frihet og rettssikkerhet argumenterte han for at statens funksjoner måtte skilles fysisk og organisatorisk fra hverandre.

Hovedmålet med maktfordeling i et demokrati

Hovedformålet med dette systemet er å skape en balanse mellom ulike organer slik at de kan kontrollere hverandre. Dette prinsippet kalles gjerne for et system med sjekker og balanser (checks and balances).
Dersom én enkelt instans både lager lovene, styrer landet og dømmer i konflikter, finnes det ingen bremser mot maktmissbruk.

Når maktfordelingen fungerer etter hensikten, beskyttes borgernes grunnleggende rettigheter mot vilkårlig maktutøvelse.
Selv om maktfordeling er et ideal, ser vi i moderne demokratier at grensene mellom maktene kan gli noe over i hverandre, spesielt i parlamentariske systemer der den utøvende makt springer ut fra den lovgivende forsamling.

De tre statsmaktene i det norske systemet

I Norge er maktfordelingsprinsippet et fundamentalt prinsipp som er skrevet inn i Grunnloven.
Selv om den historiske modellen krevde et strengt skille, har den norske praksisen utviklet seg med visse unntak, særlig gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Likevel er oppgavene fordelt på tre tydelige grener.

1. Den lovgivende makt

Den lovgivende makt har ansvaret for å vedta nye lover, bevilge statsbudsjettet og kontrollere at regjeringen gjør jobben sin. I Norge er det Stortinget som utgjør denne makten.
Stortinget representerer folket og fungerer som landets nasjonalforsamling.

2. Den utøvende makt

Den utøvende makt har ansvaret for å sette de vedtatte lovene ut i livet, styre den daglige landsdriften og iverksette statens politikk.
I Norge er dette Kongen i statsråd, som i praksis betyr regjeringen med statsministeren og statsrådene i spissen.

3. Den dømmende makt

Den dømmende makt skal anvende lovene på konkrete enkeltsaker og avsi dommer i tråd med gjeldende rett.
Denne makten er lagt til domstolene, med Høyesterett som landets øverste domstol. Den dømmende makt skal være uavhengig av både Stortinget og regjeringen.

Hvordan fungerer maktfordelingen i praksis i Norge?

I teorien skal de tre maktene være helt atskilte, men i praksis er det et visst samarbeid og overlapp i det norske politiske systemet.
Dette skyldes hovedsakelig parlamentarismen, som knytter den lovgivende og den utøvende makt tett sammen.

Regjeringen utgår fra flertallet på Stortinget og er avhengig av Stortingets tillit for å kunne styre.
Hvis Stortinget ved mistillitsforslag viser at de ikke har tillit til regjeringen, må regjeringene gå av. Samtidig har regjeringen flertallet bak seg til å få gjennomført sine lovforslag i Stortinget.

Når det gjelder den dømmende makt, opprettholdes en streng uavhengighet. Verken Stortinget eller regjeringen kan blande seg inn i hvordan domstolene behandler enkeltsaker eller hvilke dommer som avisias.
Domstolene har dessuten en viktig rydderolle ved at de kan prøve om lover vedtatt av Stortinget bryter med Grunnloven.

Oversikt over de tre statsmaktene i Norge

For å forstå det politiske systemet raskt, kan vi sammenligne de tre statsmaktene basert på hvem som besitter makten, deres hovedoppgave og deres primære funksjon.

Lovgivende makt

• Kontrollerer regjeringens arbeid og forvaltning

• Stortinget

• Vedta lover og bevilge penger over statsbudsjettet

Utøvende makt

• Styrer statlig administrasjon og etater

• Regjeringen (Kongen i statsråd)

• Iverksette vedtatte lover og styre landet til daglig

Dømmende makt

• Sikrer at lover ikke bryter med Grunnloven

• Domstolene (med Høyesterett på topp)

• Løse konflikter og dømme i lovbrudd basert på lover

Hvordan Stortinget og regjeringen samhandler i en sak

Tenk deg at regjeringen ønsker å innføre strengere miljøkrav for næringslivet for å nå nasjonale klimamål. Først utarbeider departementet et lovforslag gjennom den utøvende makt.

Forslaget sendes deretter over til Stortinget, som er den lovgivende makten. Her blir saken behandlet i komiteer, debattert i plenum og til slutt stemt over.

Dersom flertallet på Stortinget stemmer for, blir loven vedtatt. Regjeringen har da ansvaret for å iverksette den i praksis gjennom etatene.

Hvis en bedrift mener at den nye loven bryter med Grunnloven eller grunnleggende rettigheter, kan saken havne hos domstolene, den dømmende makt, for å prøve lovens lovlighet.