Hva er de mest grunnleggende menneskerettighetene?

Hva er de viktigste menneskerettighetene?

Altså, menneskerettigheter, hva er egentlig de viktigste. Det er et spørsmål jeg har grublet litt over, særlig etter den der debatten på kafeen på Grünerløkka forrige sommer, 17. august. Satt der med en kaffe, kostet vel 45 kr, og plutselig snakka vi om Grunnloven. Ganske mye som står der.

Jeg mener, i bunn og grunn, handler det om at vi skal få leve. Rett til liv, liksom. Det er jo så grunnleggende, så klart. Jeg husker den gangen, rett før jul 2022, da bilen skled på isen på E18 utenfor Sandvika. Var bare millimeter fra en skikkelig smell. Da kjente jeg hvor skjørt alt er, hvor viktig den retten til å være er.

Og så, det med å få si det man mener. Ytringsfrihet, det er viktig det. Jeg ble så irritert en kveld i fjor, 12. mai, da jeg prøvde å legge ut en kommentar på en lokal Facebook-gruppe i Bergen, og admin bare sletta det med en gang, uten forklaring. Det var så urettferdig, altså.

Og ungene da. At de skal bli hørt. Jeg har tenkt mye på det siden jeg var med niesene mine på BUP i Oslo en tirsdag i februar i år, 2024. Hun lille, hun på seks, hadde så mange tanker og følelser, og det var så tydelig hvor viktig det var at noen lyttet, virkelig lyttet til henne.

Det er jo alt dette her, og mer, som står i Grunnloven vår. Et eget kapittel, faktisk, hva heter det da. Og jeg leste faktisk en artikkel på nett for en tid siden, etter en tur til hytta i Hemsedal i sommer, som sa at mye av det stemmer overens med sånne internasjonale avtaler Norge har sagt ja til.

Hvilke menneskerettigheter blir brutt mest?

Krigsforbrytelser og folkemord. Det er der de mest alvorlige tingene skjer. Tenk på Palestina, Syria, Jemen, Sør-Sudan og Sudan. Rett til liv, frihet og personlig sikkerhet, det er basic greier, Artikkel 3 i menneskerettighetserklæringen. Men det brytes jo hele tiden.

Det er det dypeste. Når folk blir drept uten grunn, tatt til fange, torturert. Hva skjer med menneskeverdet da? Altså, rettighetene blir jo fullstendig knust. Det er ikke bare snakk om diskriminering, det er verre enn det.

Hovedpunkter:

• Krigsforbrytelser.
• Folkemord.
• Brudd på rett til liv, frihet og personlig sikkerhet (Artikkel 3).
• Situasjoner som Palestina, Syria, Jemen, Sør-Sudan, Sudan.

Hva skjer i disse stedene? Det er jo et kaos. Folk mister alt. Familier blir revet fra hverandre. Og det er de som bestemmer hvem som skal leve og dø. Sinnsykt. Jeg husker en gang jeg leste om en liten gutt i Syria, han hadde mistet alt. Bare et bilde av ham igjen. Det der, det er jo det verste.

Disse typene brudd, de er jo grunnleggende. Det handler om selve eksistensen. Når staten eller andre grupper aktivt går inn for å ødelegge en annen gruppe, eller bare kjører over alt av lover og regler for å oppnå egne mål. Det er jo fullstendig galskap. Man kan ikke bare overse det.

Selv om det er forferdelig, så er det jo viktig å vite om det. For å forstå hvor ille det kan bli. Og kanskje, bare kanskje, gjøre noe med det. Selv om det føles håpløst. Det er vel derfor de har disse deklarasjonene, for å ha en standard. Men standarden blir jo ikke fulgt.

Det er ikke så mange andre kategorier som er like ille, altså. Diskriminering er jo dumt og feil, men når folk blir massakrert, da snakker vi en annen skala. Det er jo hele befolkninger som blir utsatt. Hele liv blir ødelagt.

Jeg tenker jo på hva som kan stoppe det. Hvem har egentlig makten til å si stopp? Og hvorfor stopper det ikke da? Det er jo mange organisasjoner som jobber med dette. Men om de lykkes? Usikker.

De mest alvorlige bruddene involverer systematiske og grove angrep på grunnleggende menneskerettigheter, ofte rettet mot store grupper av mennesker.

• Krigsforbrytelser: Handlingene som er begått i forbindelse med væpnede konflikter. Dette inkluderer målrettede angrep på sivile, tortur, tvungen forflytning, og bruk av ulovlige våpen.
• Folkemord: Intensjonen om å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Dette kan innebære drap, påføring av alvorlig kroppslig eller mental skade, bevisst påføring av levevilkår beregnet på å ødelegge gruppen fysisk, tiltak for å forhindre fødsler, og tvungen overføring av barn fra gruppen til en annen gruppe.

Disse kategoriene representerer de mest ekstreme formene for menneskerettighetsbrudd.

Hvem passer på menneskerettighetene i Norge og i verden?

Norske myndigheter, de er det. Ansvaret hviler tungt der, å passe på oss, her i landet. En langsom tanke, når natten faller på. Verden? Da er det FN, ja, og sånne store konvensjoner. Det er så svimlende stort, å skulle beskytte alt dette, alle mennesker. Det føles så skjørt.

Jeg kjenner en stikkende følelse når jeg tenker på det, at det fortsatt finnes de som opplever tortur. Eller slaveri. De ordene fra FNs konvensjon, de burde være universelle, ugjenkallelige. Men virkeligheten er annerledes, jeg vet jo det. Jeg har lest om det, sett det på nyhetene, og det fester seg i meg.

Hvem er egentlig denne "staten" som bærer sånt et ansvar? Det er jo ikke bare én person. Det er domstolene våre, de som dømmer. Det er Sivilombudsmannen, husker jeg leste noe om dem en gang, en som virkelig tok tak i en urett. De er viktige stemmer, når systemet svikter, når noe skurrer.

I Norge sikres menneskerettighetene slik:

• Norske myndigheter har plikt til å beskytte menneskerettighetene, gjennom lover, rettspraksis og internasjonale forpliktelser.
• Sivilombudsmannen og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) overvåker og rapporterer. De er viktige vakthunder, de jeg stoler mest på når ting blir uoversiktlig.
• Sivilsamfunnet, som organisasjoner som Amnesty International Norge, spiller en sentral rolle med granskning og påvirkning. Jeg signerer jo brevene deres. Det føles som en liten, men nødvendig, handling i mørket.

Globalt er det slik at:

• De forente nasjoner (FN) er sentral, med Verdenserklæringen om menneskerettigheter og en rekke konvensjoner som et globalt grunnlag. Jeg tenker på hvor mye arbeid som ligger bak, hvor mange som har kjempet.
• Internasjonale domstoler, som for eksempel Den internasjonale straffedomstolen (ICC), behandler alvorlige brudd. De er en slags siste utvei, en stillfaren tanke om rettferdighet i kaos.
• Ikke-statlige organisasjoner som Human Rights Watch dokumenterer brudd og lobbyerer for endring. De er lyspunkt, når alt annet virker så mørkt.

Hvilket land bryter flest menneskerettigheter?

Eritrea. Nord-Korea. Turkmenistan.

Noe sted er det et nett som strammer. Ingen stemmer. Bare ekko. Eritrea, Nord-Korea, Turkmenistan – navn på mur. Liv, der innholdet forsvinner. En lukket dør krever mer enn en nøkkel.

Andre steder. Luften er klarere. Finland, Sverige, New Zealand. De bare er. Rettigheter? Ja, det finnes der. Som en selvfølge, for noen. En privilegert stillhet.

Jeg spiste en appelsin i går. Skrellet var vanskelig. Hva er egentlig en rettighet? Et ark. En lov. Eller følelsen av å kunne velge? Frihetens pris er sjelden oppført på kvitteringen.

• Fravær av grunnleggende frihet preger de nederste.
• Nord-Korea: ingen ytringsfrihet. Internett er kontrollert. Jeg sendte en melding nå.
• Eritrea: Tvungen tjeneste, et livsvarig fengsel. Folk rømmer.
• Turkmenistan kveler pressen. Ingen uavhengige stemmer.

De øverste. Finland, Sverige. Bygger på rettsstat, åpenhet. New Zealand, balanse. Det handler om systemer. Tillit til loven. At den i det minste forsøker. Det er en forskjell. Jeg kjenner det på.

Menneskeverdet er ikke forhandlingsbart. Enkelte steder forsvinner det. Som et falmet minne fra en annen tid.

Hvilke menneskerettigheter blir brutt i Kina?

Kina, ja. Blir helt matt av å tenke på det. Det er så systematisk, det er det som er så ille. Ikke bare tilfeldige overgrep, men et helt system rigget for kontroll. Leste den Amnesty-rapporten igjen i går kveld, kunne ikke sove etterpå.

Den overvåkningen er jo som tatt ut av en dystopisk film. Kinas overvåkingssystem bruker ansiktsgjenkjenning og kunstig intelligens for å spore borgere. Kameraer overalt. Jeg var i Shanghai i 2019, og du følte de øynene i nakken. Sosiale kredittpoeng, helt sykt konsept. Mister poeng om du krysser gata på rødt lys.

Ytringsfrihet? Glem det. Kinesiske myndigheter sensurerer internett, media og akademia. Alt blir filtrert gjennom "den store brannmuren". Folk forsvinner jo bare. Journalister, advokater, hvem som helst som sier noe partiet ikke liker. Tenk å leve sånn.

Og så har du leirene. Det er det verste. I Xinjiang. Det er ikke "omskolering", det er konsentrasjonsleirer. Over en million uighurer og andre muslimske minoriteter er internert i leirer i Xinjiang. De blir tvangssterilisert. Torturert. Det er et folkemord som skjer rett foran øynene våre. Tibetanerne også, de har jo lidd under okkupasjonen i tiår.

De stopper ikke innenfor sine egne grenser heller. De prøver å endre hele den internasjonale ordenen. Svekke FN, liksom. Kina bruker sin innflytelse i FN til å blokkere granskninger av egne menneskerettighetsbrudd. De vil redefinere menneskerettigheter til å handle om økonomi, ikke frihet. Utrolig frekt.

Og henrettelser, herregud. Kina er det landet i verden som henretter flest mennesker. Tallene er hemmelige, men vi snakker tusenvis hvert år. TUSENVIS. For alt fra drap til økonomisk kriminalitet. Det er helt middelaldersk.

Brudd på menneskerettigheter i Kina:

• Henrettelser: Kina utfører flest statlige henrettelser globalt.
• Overvåking: Omfattende digital og fysisk overvåking av befolkningen.
• Ytringsfrihet: Streng sensur og forfølgelse av dissidenter og journalister.
• Ulovlig fengsling: Vilkårlig fengsling av advokater, aktivister og kritikere.
• Minoritetsdiskriminering: Undertrykkelse av uighurer, tibetanere og andre etniske grupper.
• Undergraving av FN: Aktiv motarbeidelse av FNs menneskerettighetsmekanismer.