Hvilke tiltak regnes etter helse og omsorgstjenestelovens § 9 2 som bruk av objektiv tvang

Hvilke tiltak regnes som bruk av objektiv tvang etter helse- og omsorgstjenestelovens § 9-2?

Helse- og omsorgstjenestelovens (HOL) § 9-2 definerer bruk av objektiv tvang som tiltak som hindrer "vesentlig selvskading, skader på andre eller gjenstander". Dette omfatter følgende:

Tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg:

• Fysisk tilbakeholdelse
• Innsnevring av bevegelsesfrihet (f.eks. bruk av sengegrinder)
• Avgrensning av tjenestemottakerens oppholdsrom
• Administrering av medisiner mot tjenestemottakerens vilje

Tiltak som er så inngripende at de uansett motstand regnes som tvang eller makt:

• Kirurgiske inngrep uten samtykke
• Elektrokonvulsiv terapi (ECT)
• Isolering i begrenset tidsrom
• Bruk av belter eller andre begrensende midler

Det er viktig å merke seg at selv om tiltakene er i tjenestemottakerens beste interesse, kan de likevel regnes som objektiv tvang dersom de oppfyller kriteriene i § 9-2. Lovens hovedmål er å begrense bruken av tvang og å sikre at tvang bare benyttes når det er strengt nødvendig.

Eksempler på tiltak som ikke regnes som objektiv tvang:

• Tjenester som ytes med samtykke, slik som helsehjelp og personlig assistanse
• Tiltak for å avverge akutt fare for liv og helse, selv om tjenestemottakeren motsetter seg dem (f.eks. hjerte- og lungeredning)
• Bruk av verbal deeskalering og andre ikke-inngripende tilnærminger

Ved bruk av objektiv tvang skal tjenesten alltid sørge for at tiltaket er:

• Proportionalt med situasjonens alvorlighetsgrad
• Det minst inngripende tiltaket som er effektivt
• Forankret i en individuell vurdering og plan
• Dokumentert og evaluert regelmessig