Hvor stor formue må man ha for å betale formueskatt?

Altså, formueskatt. Bare ordet får det liksom til å høres ut som jeg ruller i penger, ikke sant? Men 1,7 millioner for en enslig? Det høres jo mye ut, men er det egentlig det lenger? Tenk på boligprisene! Jeg husker da jeg kjøpte min første leilighet, en liten toroms, for det som den gang føltes som en formue. Nå, ti år senere, er den verdt nesten det dobbelte. Plutselig er man jo «formuende» uten å egentlig føle seg rik. Er det rettferdig at man skal skattes for verdistigning man ikke har sett snurten av? Man kan jo ikke akkurat spise murstein.

For ektepar er grensen det dobbelte, 3,5 millioner. Høres jo enda mer ut, men tenk deg to vanlige folk med hver sin leilighet de kjøpte for en stund siden. Slår de sammen sakene sine, vips, så er de plutselig over grensa. Og hva med de som har arvet et gammelt hus? Kanskje verdt mye på papiret, men fullstendig umulig å selge uten å blakke seg fullstendig på oppussing først. Hvor skal de liksom få pengene fra til å betale denne skatten? Det føles litt… feil, på en måte. Som om systemet ikke helt henger med på hvordan vanlige folk faktisk lever. Jeg leste et sted – husker ikke hvor, kanskje det var i avisen? – at en ganske stor andel av de som betaler formueskatt, faktisk ikke har særlig høy inntekt. Henger det på greip, liksom?