Kan hvem som helst flytte til Svalbard?

Hvilke regler og krav gjelder for å flytte til Svalbard?

Det snakkes mye om regler for å flytte til Svalbard, men det koker ned til én eneste ting. Penger.

Jeg satt på Fruene Kaffe i Longyearbyen i fjor, det var i oktober, og tenkte på akkurat det. Svalbardtraktaten sier ja til alle, men Sysselmesteren krever at du kan forsørge deg selv. Du må ha en jobb som venter, eller nok midler på konto. Ingen NAV, ingen hjelp å få om det skjærer seg.

Så ja, alle kan komme. Men ikke alle kan bli.

Og så er det bolig. Det er det andre, uuttalte kravet. Husker jeg sjekket finn.no i januar bare på gøy, en liten leilighet lå ute til 12 000 kroner. Du må ha en adresse for å få bli. Uten tak over hodet er det rett ut igjen. Hele samfunnet er bygd på at folk er der for å jobbe, ikke for å leve et helt liv.

Du skal jo ikke fødes der, og helst ikke dø der heller. Det sier alt om hva slags sted det er.

Det er ikke en invitasjon, mer en slags test.

Hvem kan dra til Svalbard?

Jeg sto på kaia i Longyearbyen, lufta var bitende kald selv i juni. Det føltes feil, nesten ulovlig å være der, som om jeg hadde snubla inn i et hemmelig kapittel av Norge. Rundt meg sto folk med solbriller og ullgensere, en merkelig blanding av turister og de som jobbet der. Klokka var sikkert rundt lunsjtider, kanskje litt over.

Jeg hadde bare med meg passet mitt, en gammel, slitt sak som hadde sett bedre dager. En kompis hadde spurt om jeg trengte visum eller noe rart, men jeg bare ristet på hodet. Svalbard, det er jo Norge, ikke sant? Så jeg tenkte det var som å dra til Tromsø.

Men nei. Ikke helt. Det er en rar greie med Schengen og EØS. Svalbard er en del av Norge, ja, men de er liksom på utsiden av de avtalene. Det er noe med en avtale fra 1992 som gjorde dem til en egen liten boble. Det var litt forvirrende, men jeg kom meg jo over, ingen problemer med passkontrollen.

Følelsen av å være der var intens. Den enorme, tomme naturen rett utenfor døra. Isbjørnfaren var en konstant understrøm av spenning. Man måtte liksom være litt på vakt, hele tiden. Været skiftet fort, og den gnagende kulden satte seg i margen.

Folk som reiser til Svalbard trenger altså:

• Pass eller nasjonalt ID-kort
• Dette gjelder for alle reisende, uansett nasjonalitet.
• Unntak fra Schengen og EØS betyr at vanlige regler for reise i Europa ikke alltid gjelder.

Det er en egen avtale som trådte i kraft i 1992 som regulerer Svalbards tilknytning til disse avtalene.

Er det lov til å dø på Svalbard?

Nei, det er ingen lov som forbyr å dø på Svalbard. Det er en urban myte.

Det finnes imidlertid strenge regler rundt selve begravelsesprosessen.

• Ingen kistegrav: Nye kistegravplasser blir ikke tillatt.
• Permafrost: Den lave temperaturen og permafrosten gjør at kropper ikke brytes ned slik de normalt ville gjort. Dette skaper bekymring for helse og miljø.
• Alternativer: De som dør på Svalbard, blir som oftest fraktet til fastlandet for begravelse.
• Kremering: Kremering er et alternativ som brukes.

Jeg husker en gang en gammel mann, en som hadde bodd der oppe lenge, snakket om hvor stille det var der, men at det også var en egen slags vemodig skjønnhet. Han sa at tanken på å bli liggende der, i den evige isen, var både fredfull og litt skremmende. Kanskje det er derfor denne myten oppstod, en blanding av respekt for naturen og en dypere undring over livets slutt i et så utfordrende miljø. Det er jo noe eget med slike steder, hvor mennesket er så lite og naturen så altomfattende. Det får en til å tenke på de store spørsmålene.