Når har pårørende rett på informasjon?

Ok, la oss se på dette med pårørende og informasjon. Det er jo et så viktig tema, ikke sant? Jeg mener, vi snakker om mennesker som er bekymret for sine nærmeste, som bare vil det beste, og som ofte føler seg hjelpeløse.

Så, når har de egentlig rett til å vite noe?

Jo, ifølge loven, så er det altså sånn at pårørende har rett på informasjon når pasienten åpenbart ikke kan ivareta sine egne interesser. Og hva betyr det egentlig i praksis? Vel, det snakker vi om fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens – den forferdelige sykdommen som stjeler menneskers hukommelse og personlighet bit for bit… Eller psykisk utviklingshemming.

Informasjonen, den skal omfatte pasientens helsetilstand. Altså, hva feiler det dem? Hva er prognosen? Og ikke minst, den helsehjelpen som gis. Hva slags behandling får de? Virker den? Hvorfor akkurat den behandlingen?

Jeg husker da min bestemor ble syk. Hun var dement, og vi som familie følte oss helt lost. Legene snakket, men hun forsto jo ikke, og vi prøvde så godt vi kunne å være hennes stemme. Men var det nok? Fikk vi vite alt vi trengte å vite? Det er et spørsmål jeg stiller meg fortsatt, den dag i dag.

Det er så lett å tenke at man bare må stole på helsepersonellet, og det skal man jo også i stor grad. Men samtidig, hvis pasienten ikke kan snakke for seg selv, så må jo noen andre. Og da er det jo helt avgjørende at vi som pårørende får den informasjonen vi trenger for å ta gode beslutninger. Eller i det minste, for å forstå hva som skjer.

Det er ikke alltid så lett, er det vel? Det er jo en balansegang mellom å respektere pasientens privatliv og å ivareta deres behov. Men når pasienten ikke kan ta de valgene selv… vel, da må vi trå til. Og da må vi ha rett til å vite. Det er det minste vi kan kreve, synes jeg.

#Informasjon #Pårørende #Rettigheter