Hvordan spises smalahove?

Åh, smalahove. Bare navnet kan jo få noen til å grøsse, ikke sant? Men for meg? Det er et minne. Et minne om bestemors kjøkken, den varme dampen som steg fra gryta, lukten av… ja, sau. Det er ikke for alle, jeg vet det. Hvem vil vel egentlig stirre et kokt sauehode i øynene før middag? Men det er noe spesielt med det, en slags… forbindelse til noe gammelt, noe ekte.

Så, hvordan spiser man egentlig dette… eh… kulinariske mesterverket? Det er jo ikke akkurat noe man lærer på kokkeskole, liksom. Bestemor viste meg. Husker jeg var litt skeptisk, kanskje til og med litt redd. Men hun, med sine rolige hender og varme smil, forklarte det så enkelt.

Først, et lite snitt under øret. Tenk deg at du tegner en linje ned mot munnen. Forsiktig, nesten kjærlig, vipper du skinnet til side. Der, under det litt… eh… spesielle eksteriøret, ligger kjøttet. Mørt og saftig.

Så, munnen. Ja, du må faktisk åpne munnen på sauen. Litt rart, jeg vet. Og så fjerner du kjevebenet. Husker jeg syntes det var litt ekkelt første gangen, men det er jo der noe av det beste kjøttet sitter! Kjevebenet og kinnet, masse smak! Bestemor pleide å si at det var der kraften lå. Kanskje hun hadde rett.

Jeg husker en gang, jeg var kanskje syv år, da jeg prøvde å spise øyet. Ikke spør hvorfor, barn er rare. Det var… ikke en suksess, for å si det mildt. Bestemor lo så hun ristet. Det gjør jeg også nå, når jeg tenker på det.

Så, ja, smalahove er kanskje ikke for alle. Men for meg er det mer enn bare mat. Det er historie. Det er familie. Det er… hjem. Og det, det er verdt mer enn all verdens fancy restauranter og Michelin-stjerner. Prøv det selv, kanskje du også finner noe spesielt i det. Hvem vet?