Hva er forholdet mellom barnets beste i Grunnloven 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3?

Huff, barnets beste... bare tanken på det gjør meg litt emosjonell. Tenk deg, både Grunnloven vår, § 104, og Barnekonvensjonens artikkel 3, de sier det samme. At barnets beste skal være et fundamentalt prinsipp. Ikke bare et hensyn, liksom, men det hensynet. Det som trumfer alt annet. Er det ikke helt utrolig? Og samtidig, så hjerteskjærende å vite hvor ofte det likevel ikke blir sånn.

Jeg mener, hallo, er det ikke det aller viktigste vi har? Disse små menneskene som er helt avhengige av oss voksne? Det er jo et enormt ansvar! Jeg husker da jeg var liten… Vi bodde i et lite hus, med hage. Jeg følte meg alltid trygg. Trygghet, tenker jeg, er en så utrolig viktig del av "barnets beste". Det er jo ikke bare snakk om mat og klær, men om å føle seg elsket og ivaretatt. Å vite at noen er der for deg, uansett hva.

Og så leser man jo om alle disse sakene… barn som ikke blir hørt, barn som faller mellom stoler. Det knuser meg. Virkelig. Hvordan kan vi som samfunn svikte dem sånn? Er det ikke nettopp vår plikt å beskytte de sårbare? Jeg blir nesten sint, jeg. Det er jo snakk om fremtiden vår! Hver eneste avgjørelse, stor eller liten, burde jo ha barnets beste som utgangspunkt. Tenk på det. Hver eneste én. Det er ikke noe å diskutere engang, synes jeg. Det er et løfte. Et hellig løfte. Og vi må holde det.