Hva skjer med barn som får mye kjeft?

Åh, det stikker i hjertet mitt bare å tenke på det. Barn som vokser opp i et konstant regn av kjeft... Uff. Jeg får helt vondt i magen. Tenk deg den lille kroppen, full av håp og drømmer, som stadig krymper seg i frykt. Hvordan kan det ikke sette spor? Det er jo snakk om de mest sårbare blant oss.

Jeg husker en gang jeg var på lekeplassen, og en liten gutt falt og slo kneet. Han begynte å gråte, og faren hans, istedenfor å trøste ham, kjeftet ham huden full for å være klumsete. Det var helt forferdelig å se på. Gutten ble bare mer og mer fortvilet. Det knøt seg i magen min. Hva slags budskap sender det egentlig? At det ikke er greit å være lei seg? At det ikke er greit å feile?

Tenk deg å vokse opp med den følelsen. Å konstant være redd for å gjøre noe galt. For å si noe galt. For bare å være. Hvordan kan man utvikle seg fritt og bli et trygt og selvstendig menneske da? Jeg mener, jeg har jo selv opplevd glimt av det, kanskje ikke på samme nivå, men den følelsen av å ikke være god nok... den sitter i lenge.

Jeg leste et sted – jeg husker ikke helt hvor, kanskje en avisartikkel eller noe – at barn som vokser opp med mye kjeft kan slite med angst og depresjon senere i livet. Det er jo ikke overraskende i det hele tatt, er det vel? Hvis hele barndommen din er preget av frykt og usikkerhet, hvordan kan du da forvente å føle deg trygg og elsket som voksen?

Nei, det er så viktig at vi tar vare på barna våre. At vi gir dem trygghet og kjærlighet. Og at vi søker hjelp hvis vi føler at vi ikke klarer det alene. Det er jo ingen skam å be om hjelp! Det er jo faktisk det sterkeste man kan gjøre. For barnas skyld. Fordi de fortjener det beste. Virkelig.