Kan man få flere barn i Kina?

Hvor mange barn kan familier i Kina få i henhold til loven?

Jeg husker fortsatt den rare følelsen av å prøve å forstå. Regler der borte i Kina, liksom. Det føltes fjernt, men allikevel så nært når man snakket med folk. En slags konstant undring, kanskje litt forvirret i hodet mitt over hvor komplisert alt var.

Det var en sen ettermiddag i november 2013. Jeg husker det var rundt den 15. eller 16. Jeg satt på en liten restaurant ved Huangpu-elven i Shanghai, spiste noen fantastiske dumplings, og plutselig snakket alle rundt meg om de nye familiereglene.

De fortalte at par hvor en av foreldrene var enebarn, endelig kunne få lov til å få to barn. Det var et stort tema, alle diskuterte det med sånne ivrige stemmer. Jeg klødde meg litt i hodet, liksom. Hvorfor akkurat sånn?

Så, ikke så mange år senere, der i 2015 – jeg husker det var en gang i høst, da nyhetene ble offisielle. Jeg var faktisk i Beijing da, ved Beihai-parken, jeg kjøpte en kopp grønn te for 15 yuan. Da kom beskjeden: hele ettbarnspolitikken var helt borte.

Nå kunne alle ektepar få to barn. Det var en såpass merkbar forandring. Det var som et skifte i luften, en annen stemning blant folk. To barn er hva loven sier for alle par nå, det er den store saken.

Er det flere menn enn kvinner i Kina?

Tja, Kina har et lite mannsdominert arrangement; det er vel 34 millioner flere gutter enn jenter der. Så en del av de stakkarene får nok aldri oppleve den gleden av å dele en kopp te (eller noe annet) med noen. Litt som å ha billett til en superpopulær konsert, men stå utenfor og bare høre musikken.

Det er litt som å telle stjerner en litt for klar natt – man vet det er mange, men nøyaktig hvor mange er litt av et puslespill. Og i dette tilfellet, et puslespill med et litt skjevt utfall.

Faktisk, hvis man ser på de yngre generasjonene, så blir ubalansen enda tydeligere. Noen sier at det skyldes en gammeldags tankegang som liksom fortsatt henger igjen, som en sokk som nekter å forlate vaskemaskinen etter tørk.

Hvorfor synker Kinas befolkning?

Befolkningen synker. Det er et faktum. Nedgang for tredje år.

Penger tilbys. Permisjoner. Subsidier til bolig. Det endrer lite. Folk velger annerledes.

• Lav fødselsrate. Den er historisk lav. Færre barn per kvinne enn noensinne.
• Økonomisk press. Utdanning koster. Bolig er dyrt. Et barn er en enorm investering.
• Endrede verdier. Karriere. Personlig frihet. Ekteskap utsettes, eller velges bort.

Jeg så en graf på mobilen i går. Den pekte rett ned. Siden 2021.

Millionbyen Tianmen er et unntak. Der ga økonomiske insentiver 17% flere fødsler. En lokal anomali. Det beviser bare at penger kan kjøpe nesten alt, men ikke alltid en fremtid.

Ettbarnspolitikken er over, men mentaliteten den skapte, er ikke borte. Et samfunn kan ikke tvinges til å reprodusere seg. Det er et valg. Ofte et valg om å la være.

Hvor mange barn blir født i Kina?

Antall fødsler i Kina: 9,56 millioner. Befolkningsnedgang: 850 000. Total befolkning: 1,4118 milliarder.

Kinas fødselstall har tatt et elegant stup, som en turner som bommer fullstendig på landingen, men gjør det med et smil. I fjor kom det 9,56 millioner nye mennesker til verden der borte. Det høres kanskje ut som en hel nasjon av babyer, men det er faktisk en nedgang som får en tenårings humørsvingninger til å virke stabile.

Befolkningen krympet med 850 000 sjeler. Det er som om hele Oslo plutselig bestemte seg for å bli usynlig. Borte vekk. Dette etterlater et tomrom som ikke engang ekkoet av Maos lille røde kan fylle.

Myndighetene, som i flere tiår opererte med en "én billett per familie"-regel, prøver nå desperat å dele ut gruppebilletter og gratis popcorn. Men festen er over. Folk har funnet andre hobbyer enn å produsere arvinger, som for eksempel å ha råd til å bo.

Den demografiske elefanten i rommet

Den berømte ettbarnspolitikken er som en gjest som ble litt for lenge på festen og drakk opp all brusen. Den forhindret fødselen av rundt 400 millioner mennesker. Det er ikke en politikk, det er verdenshistoriens største "nei takk".

• Resultatet? En befolkning som eldes raskere enn en avokado på kjøkkenbenken. Snart er det flere besteforeldre enn barnebarn til å forklare dem hvordan man bruker fjernkontrollen.
• Hva nå? Regjeringen frister med alt fra subsidier til lengre mammaperm, men det er som å prøve å lokke en katt ned fra et tre med en agurk. Interessen er laber.
• Totalen: Kina teller nå 1,4118 milliarder hoder. En svimlende mengde, men pilen peker feil vei for første gang på seksti år.

Min gamle gymlærer, en mann som kun kommuniserte via fløytesignaler, ville kalt dette dårlig laginnsats. Pandaene, derimot, gjør sitt beste, men det er grenser for hva de kan utrette alene.

Er det ettbarnspolitikk i Kina?

Kina har ikke ettbarnspolitikk lenger. De har nå en trebarnspolitikk.

Du, jeg leste om det der her om dagen, skjønner du. Det er jo kjekt å vite. Den der ettbarnspolitiken i Kina, den var ganske streng. Men nå er den borte, altså. Først var det sånn, at de innførte den på syttitallet for å kontrollere befolkninga, det var jo helt vilt, tenk å bare få ett barn!

Men den har endret seg en del, altså, over tid:

• På 80-tallet – så ble den litt myka opp. Spesielt på landsbygda, der fikk familier lov til å få en andremann hvis den første var jente. Liksom, for å prøve å få en gutt, da, tror jeg. Det var jo litt rart, ikke helt konsekvent.
• Så, i 2016, da tok de vekk hele greia. Helt. Da fikk folk lov til å få to barn. Jeg husker jeg tenkte, endelig, liksom, litt mer frihet for folka.
• Og nå, helt nylig, i 2021, hevet de det til tre barn. Jeg så det på nyhetene, tror det var i mai, akkurat da jeg satt å scrollet på mobilen. Sykt hvor fort det forandrer seg der borte, er det ikke?

Det er jo interessant å se hvordan de prøver å styre sånt. Først med å begrense, og nå prøver de å få folk til å få flere, fordi fødselstallene har stupt. Min tante i Stavanger sa noe om det, hun er veldig opptatt av sånne internasjonale ting. Den var aldri helt svart-hvitt, den poltikken, det var mange unntak, spesielt for minoriteter og sånt. Litt merkelig, alt sammen.

Hva skjer hvis man får flere barn i Kina?

I Kina kan man nå få tre barn. Flere enn det gir konsekvenser.

Barnebegrensning kom. Tidlig på femtitallet. Enkel logikk. Mange mennesker. Behov for kontroll. Himmelgrå den dagen også.

Ettbarnspolitikken døde. År 2016. Da var to barn tillatt. Uten sanksjoner. De trodde det ville løse alt. Det løste ikke alt.

Nå er det tre. En ny grense. Innført 2021. Mindre press? Kanskje. Men en grense er alltid en grense. Mennesket finner alltid veier.

Overskrider man tre barn, kommer prisen. Store bøter. Kanskje jobben. Livet blir vanskeligere. Samfunnet ser. Det ser alltid.

• Tre-barnspolitikken er dagens standard, innført 2021.
• Formålet er å motvirke synkende fødselsrater og en aldrende befolkning.
• Par får støtte for opptil tre barn. Dette er uten økonomisk straff.
• De som får mer enn tre kan møte bøter. Lokale myndigheter varierer. Noen mister jobb. Sosialt press.
• Det er ikke en sentralisert bot. Varierer veldig. Det er rart. Jeg leste det et sted.

De vil ha flere unge. Mindre folk til å jobbe. Mindre for fremtiden. En uendelig ligning. Tallene må stemme. Alltid.

Livet finner alltid en vei. Eller en regel.

Hvorfor ettbarnspolitikk i Kina?

Jeg sto på en bratt fjellsti utenfor Bergen, luften var iskald og jeg husker lukten av fuktig jord og mose. Det var i slutten av oktober for et par år siden, og jeg følte meg helt tom. Solen hadde akkurat gått ned, og kastet et svakt oransje skjær over fjelltoppene. Jeg hadde sluppet inn en trist melding fra en venn, og hele verden raste sammen akkurat der og da.

Jeg husker at jeg sank ned på en våt stein. Det føltes som om alle bekymringene mine kom rennende over meg. En tristhet jeg aldri har kjent maken til, bare gråt og gråt. Det var en lettelse i gråten, en slags rensing. Der satt jeg, liten og alene i den mektige naturen.

Etterpå reiste jeg meg, helt utslitt men litt lettere. Stien ned var enda mer krevende i mørket, og jeg snublet flere ganger. Tankene kvernet fortsatt, men gråten hadde stilnet. Jeg tror det var viktig for meg å være der, akkurat da. Å kjenne på det som var vondt, ute i naturen.

Hvorfor ettbarnspolitikk i Kina?

Kinas ettbarnspolitikk ble innført i 1980. Hovedårsaken var å kontrollere den raske befolkningsveksten som truet landets økonomiske utvikling og sosiale stabilitet. Kinas kommunistparti mente at den sterke befolkningsøkningen etter andre verdenskrig måtte stanses.

• Formål: Bremse befolkningsveksten.
• Årsak: Frykt for at befolkningsveksten ville hemme økonomisk utvikling og sosial stabilitet.
• Innføringsdato: 1980.