Når er barn samtykkekompetent?

Når er barn egentlig samtykkekompetente? Det er et spørsmål jeg har grublet mye på, spesielt nå som jeg selv er tante til to fantastiske unger. Hovedregelen, visstnok, er at de over seksten har full pott. Seksten! Det høres jo så…voksent ut, men samtidig husker jeg tydelig hvor usikker jeg var i den alderen. Klarte jeg virkelig å ta rasjonelle valg om alt? Neppe.

Men så er det jo denne gråsonen, vet du, mellom tolv og seksten. Det er jo der det blir skikkelig vrient. De kan være samtykkekompetente, sier de, avhengig av hva det gjelder. Tenk deg, for eksempel, en tolvåring som trenger akutt hjelp på legevakten, og foreldrene er utilgjengelige. Da tenker jeg at det selvfølgelig må være opp til barnet å bestemme, selv om de er så unge. Hvilken forelder vil vel nekte barnet sitt livreddende hjelp?

Jeg leste en artikkel en gang, husker ikke hvor, om en jente på fjorten som nektet å ta en vaksine. Legene vurderte hennes modenhet, snakket med henne ordentlig, og til slutt respekterte de hennes avgjørelse. Det synes jeg var imponerende, faktisk. For det handler ikke bare om alder, liksom. Det handler om hvor godt barnet forstår hva som skjer, hva konsekvensene kan være. Er de modne nok til å ta en sånn avgjørelse helt selv?

Det er så mange faktorer å ta hensyn til. Jeg husker min egen søster, hun var vel tretten da hun begynte å gå til psykolog uten at foreldrene visste det. Det var en vanskelig situasjon, men jeg tror det var helt riktig at hun fikk bestemme selv. Hun var så moden for alderen sin, mye mer enn jeg var i alle fall. Og det er jo akkurat det, den individuelle modenheten, som er nøkkelen. Alder er bare et tall, ikke sant? En retningslinje, kanskje. Men ikke den endelige dommen. Det er jo så mye mer enn bare årstall som avgjør om et barn forstår hva de sier ja eller nei til.

#Barn #Kompetanse #Samtykke