Hva slags mat er Firenze kjent for?

Hva er kjent mat i Firenze?

Åh, maten i Firenze, det er noe for seg sjøl, altså. Jeg var der sommeren for to år sia, midt i juli, svett og litt sånn… overvelda. Hadde hørt så mye om toskansk kjøkken, men det er noe annet å oppleve det.

Første kvelden, etter den lange reisa, endte jeg opp på en liten trattoria nær Ponte Vecchio, husker ikke helt navnet, Trattoria da Giorgio kanskje? Den 12. juli var det, jeg var jo stupforvirra av varmen og alt.

De serverte en diger skive med det de kaller bistecca alla fiorentina, rød inni, med den sprø skorpa uttapå. Den lukta av røyk og liksom… ekte smak. Hvor mye den kosta, aner jeg nesten ikke, men det var verdt hver euro, rundt 45, tror jeg.

Sammen med den, i et litt rustikk glass, fikk jeg et glass Chianti. Mørk rød, den smakte jord og sol, akkurat det en trenger når man sitter der, litt sliten men så glad. Det var som om vinen bare hørte til.

En annen dag, på en liten kafé ved Palazzo Pitti – Café della Signoria het den vel – prøvde jeg noe de kalte ribollita. Den 15. juli. En tykk suppe, sånn bondekost.

Masse grønnsaker og gammelt brød, en skikkelig mettende rett. Føltes så annerledes enn den digre biffen, men likevel så ekte toskansk. Det var noe med den ærligheten i Firenze-maten.

Hva spiser man i Firenze?

Maten i Firenze er enkel. Råvarene er sentrale. Olivenolje, brød, grønnsaker.

Bistecca alla Fiorentina. Et T-beinstykke fra Chianina-kveget. Grillet over kull. Blodig inni. Jeg så en som veide 1.4 kilo på Trattoria Zà Zà en gang. den var ikke til meg. Man spiser dyret, ikke en rett.

De kaster ikke mat. Det er grunnlaget.

• Lampredotto: En sandwich. Med den fjerde kumagen. Selges fra boder. Smaker salt. En lokal greie. Ikke for alle.
• Pappa al Pomodoro: Tomatsuppe med gammelt brød. Fattigmannskost de nå selger dyrt til turister. Det er ironisk.
• Ribollita: Grønnsaksuppe. Kokt på nytt med enda mer brød. Navnet betyr "kokt om igjen".

Det er en matkultur bygget på nødvendighet, ikke luksus. Nå er nødvendigheten blitt en merkevare.

Hva kjennetegner Firenze?

Firenze? Åh, du mener den derre stasjonsvogna full av statuer som prøver å se ut som de ikke svetter i sola? Ja, det er jo der de lagde renessansen, eller hva det nå heter. Som om vi ikke har nok kunst fra før av. Tenk deg, hele byen er jo som et gigantisk kunstgalleri, bare med flere duer og en lukt av espresso som henger i lufta som et billig parfymeforsøk.

Der har du jo alle de derre kjente gutta som Michelangelo, han med den derre skjeggete fyren som har vært der i en evighet, og da Vinci, han som sikkert drev med alt mulig rart, inkludert å finne opp pastaen. Alle kunstskattene deres ligger jo spredt utover museer og kirker, som om de ikke klarte å bestemme seg for én skuff. Så du kan rusle rundt og få hodepine av å se oppover hele tiden, bokstavelig talt, for de har glemt å lage en ordentlig horisont.

• Renessansens fødested: Ja, de fant visst opp kunsten der, akkurat som om verden var helt flat og fargeløs før den tid. Ganske imponerende.
• Kunst og arkitektur: Byen er så full av det at du kan snubler over et mesterverk i hver eneste smug. Kanskje de burde begynne å lage skilt som sier "Pass på hodet – mulige engelvinger".
• Berømte kunstnere: Michelangelo, da Vinci, Dante – de derre gutta som sikkert brukte mer tid på å male og skrive enn å rydde sokkene sine.
• Bevart kunst: Nesten alt er like fint som da det ble laget, noe som betyr at du risikerer å få litt av et kultursjokk som er mer intenst enn å spise en hel chili.

Det er jo ikke bare kunst, da. Du har vel hørt om maten derfra? Toscana er jo kjent for sine olivenoljer som smaker bedre enn gull, og vin som kan få selv en sur gammel mann til å smile. Og panino! Ikke den slappe typen du finner i kantina, men noe som er så digg at du nesten får dårlig samvittighet for å ikke dele. Bare pass på lommeboka, for det ser ut som de har en egen gren av tyveknepter som er spesialtrent på turister. De er sikkert like dyktige som de gamle freskomalerne, bare med en annen type ferdighet.

Og du vet, det sies at du kan finne skjulte bakgårder som ser ut som noe fra et eventyr, fullt av katter som ser ut som de eier hele byen. De derre kattene har sikkert sett mer kunst enn de fleste kunststudentene. Og hvis du er heldig, kanskje du snubler over en baker som lager brød som smaker himmelsk, nesten like godt som malingen på taket i Sixtinske kapell, bare at dette kan du spise.