Hvor drar fuglene på vinteren?

Hvor drar fuglene på vinteren? Destinasjoner

Mange lurer på hvor drar fuglene på vinteren når kulden kommer. Å forstå fuglenes reiseruter gir innsikt i naturens store vandringer. Lær mer om de ulike destinasjonene for å unngå misforståelser om fugletrekket.

Hvor drar fuglene på vinteren?

Når høstkulden setter inn, forlater millioner av fugler den norske naturen for å finne mat og varmere strøk. Svaret på hvor de drar er bemerkelsesverdig sammensatt og avhenger helt av hvilken art du observerer på himmelen. Reisemålene strekker seg fra milde kystområder i Vest-Europa til den andre siden av jordkloden.

Omkring 15 prosent av alle verdens fuglearter lever med en midlertidig adresse i vinterhalvåret for å unngå matmangel. Rundt 30 prosent av de europeiske trekkfuglene velger å krysse Sahara for å overvintre i tropisk Afrika, mens andre stopper i Sør-Europa. For å forstå mønstrene må vi se nærmere på de spesifikke rutene til våre mest kjente sommergjester.

Fra nærområder til ekstreme distanser: Fuglenes reisemål

Fugletrekket deles ofte opp etter hvor langt artene flyr. Kortdistansetrekkere blir værende i Europa, mens langdistansetrekkere flyr over enorme hav og ørkener for å nå målet.

Her er de typiske vinterdestinasjonene for noen av Norges mest kjente fuglearter: Grågås: De store flokkene som flyr i uryddige V-formasjoner tilbringer vinteren i Spania og Nederland. Linerle og gjøk: Disse kjære sommertegnene trekker over Middelhavet og slår seg ned i Nord- og Sentral-Afrika for vinteren. Låvesvale og taksvale: Insektsfangerne flyr hele veien til det sørlige Afrika, en ekstrem reise for så små kropper. Rødnebbterne: Denne arten er den absolutte verdensmesteren i langdistanse og flyr opptil 17.000 kilometer hver vei, helt ned til pakkisen i Antarktis.

Hvordan overlever små fugler den energikrevende flukten?

Å fly tusenvis av kilometer krever en fysiologisk prestasjon som nesten er ufattelig. Før avreise gjennomgår fuglene store fysiske endringer for å samle nok drivstoff.

Fett er fuglenes viktigste energikilde under trekket. Enkelte arter, som dobbeltbekkasinen, opplever en vektøkning på mellom 30 og 50 prosent før de letter. Dette skyldes at fett frigjør dobbelt så mye energi per vektenhet sammenlignet med karbohydrater, samtidig som forbrenningen produserer livsviktig metabolsk vann underveis.

Jeg husker godt den første gangen jeg holdt en ringmerket løvsanger om høsten. Den føltes som en liten, myk smørklump mellom fingrene mine. Det var fascinerende - og litt skremmende - å tenke på at denne lille skapningen på knapt ti gram skulle bruke det opplagrede fettet til å krysse både hav og brennende sanddyner i Sahara.

I tillegg til energilagring bruker fuglene smarte aerodynamiske triks. Ved å fly i V-formasjon sparer de store fuglene energi ved å surfe på trykkbølgene fra fuglen foran. Små fugler som flyr sørover høst velger ofte å fly om natten når luften er kjøligere og mer stabil, og faren for rovfugler er betydelig mindre.

Hvorfor drar de egentlig, og hva med de som blir igjen?

Mange tror det er vinterkulden som driver fuglene bort, men det er een sannhet med modifikasjoner. Hovedårsaken til det store høsttrekket er mangel på mat. Når bakken fryser og insektene dør eller går i dvale, forsvinner livsgrunnlaget for svaler, sangere og vadere over natten. Det er også i denne perioden vi merker når drar fuglene sørover for alvor.

Men her er et counterintuitivt poeng: Livet i tropene er heller ikke ukomplisert. Hvis Afrika har så mye mat, hvorfor blir ikke fuglene bare værende der hele året? Svaret ligger i den intense konkurransen om ressursene. Når den arktiske våren kommer, eksploderer mengden av insekter og planter i nord, noe som gir perfekte forhold for å ale opp unger med minimal konkurranse.

De fuglene som velger å ikke dra, kaller vi standfugler. Arter som kjøttmeis, blåmeis, skjære og gråspurv har tilpasset seg en variert diett. De går over til å spise frø, knopper og matrester når insektene forsvinner. Du kan hjelpe disse gjenværende naboene gjennom en tøff vinter ved å fylle opp fuglebrettet med energirik mat som solsikkefrø, usaltede peanøtter og meiseboller.

Sammenligning av nordiske fuglers vinterstrategier

Langdistansetrekkere (f.eks. Låvesvale)

• Stabil og rikelig mattilgang i varme strøk hele vinteren
• Flyvende insekter, som er helt fraværende i nordisk vinter
• Tropisk eller sørlige Afrika (sør for Sahara)
• Ekstremt energikrevende flukt, fare for utmattelse og rovdyr underveis

Kortdistansetrekkere (f.eks. Grågås)

• Kortere reisevei, sparer energi og kan raskt returnere om våren
• Gress, planter, korn og maritime organismer
• Sør-Europa, Nederland, Tyskland eller Storbritannia
• Kan rammes hardt hvis vinteren i Midt-Europa blir uvanlig streng

Standfugler (f.eks. Kjøttmeis)

• Ingen farefull reise, beholder de beste hekkeplassene først
• Frø, gjemte insektlarver, knopper og fôringsstasjoner
• Blir værende i sitt lokale leveområde i Norge
• Høy dødelighet ved langvarig frost, dyp snø og akutt matmangel

Tårnseilerens utrolige fartsrekord mot vinterkvarteret

En forskergruppe ønsket å spore tårnseilere for å kartlegge deres nøyaktige høsttrekk mot Sør-Afrika. Det fantes liten kunnskap om hvor raskt disse luftakrobatene faktisk forflyttet seg over lange strekninger.

Forskerne monterte bitte små dataloggere på fuglene, men fryktet at utstyret eller uforutsigbart vær ville forstyrre flukten. Den største frykten var om fuglene ville klare å finne nok luftbårne insekter underveis.

Gjennombruddet kom da de analyserte dataene fra en spesifikk tårnseiler på vei sørover. I stedet for å ta lange pauser på bakken, utnyttet fuglen lufttrykkendringer til å forutse gunstig medvind.

Dette resulterte i en målt gjennomsnittlig reisehastighet på hele 570 kilometer per dag, med en registrert toppfart på over 830 kilometer om dagen over en periode på ni døgn.