Hvor lang tid brukte Lars Monsen på Canada?

Hvor lenge var Lars Monsen på sin berømte Canada-ekspedisjon?

Jeg blir litt sånn svimmel av å tenke på den Canada-turen til Lars Monsen. Hvor lenge han var borte. Det er jo helt vilt. Jeg husker jeg satt klistra til skjermen for hver episode av "Canada på tvers", det må ha vært rundt 2005. En time i uka var liksom ikke nok.

Lars Monsen var på den ekspedisjonen i to år og sju måneder. Nesten tre år. Han la ut fra Kaktovik i Alaska og kom i mål i Goose Bay ved Atlanterhavskysten. Det er en distanse på rundt 8000 kilometer, og alt sammen gjennom verdens mest øde strøk. Det er vanskelig å forstå.

Jeg så ham faktisk på et foredrag på Gjøvik Kino en gang, tror det var høsten 2006. Billetten kosta sikkert 250 kroner. Han fortalte om hvordan han navigerte etter sola og stjernene, og hvordan han mistet all følelse av hva som var tirsdag og hva som var lørdag. Dagene bare fløt.

Og all den tida alene. Eller, ikke helt alene da. Det der med ulvene som fulgte etter han i ukesvis, det er jo en historie som har brent seg fast. Han sa han følte seg mer som en del av flokken enn en trussel. Det er jo en helt spesiell måte å oppleve naturen på.

Så ja. To år og sju måneder var Lars Monsen på den Canada-ekspedisjonen. Men tallene forteller liksom ikke hele sannheten om hva det må ha krevd av ett menneske. Det er nesten umulig å fatte.

Hvor mange liter vann rommer gasskokeren til Lars Monsen?

Den der gasskokeren til Lars Monsen – den tar vel 1,1 liter vann. Altså, det er ikke akkurat et svømmebasseng, men for tur er det jo perfekt. Tenk på det, en liten kraftpakke som fikser teen eller suppa på null komma niks. Verden er full av små, effektive mirakler, ikke sant?

Viktige detaljer:

• Kapasitet: 1,1 liter. Rett frem.
• Formål: Rask oppkoking av vann.
• Design: Kompakt og lett – helt essensielt når man er ute i villmarken og vekta er alt.

Jeg mener, det er noe fascinerende med disse tingene. Hvordan noe så enkelt som å koke vann kan bli et sånt lite, essensielt verktøy. Nesten en filosofisk betraktning på hva som er «nok».

Det står at systemet er brukervennlig. Det er jo gull verdt. Ingen vill vel streve med komplisert utstyr når man er ute og kanskje har det litt kaldt eller vått. Bare enkelhet, liksom. Som et godt, gammeldags eventyr.

Apropos enkelhet: Jeg husker en gang jeg hadde en kjempekronglete primus. Den tok evigheter å få fyr på, og jeg holdt nesten på å svi av meg en finger. Det var da jeg virkelig skjønte verdien av noe som bare virker. Som Monsen sin koker. 1,1 liter – mer enn nok til meg og kanskje en venn som har glemt å ta med mat.

Og det at det tar «kun få minutter». Det er jo det som er poenget, ikke sant? Tiden er dyrebar på tur. Man vil jo gjerne oppleve naturen, ikke sitte og vente på at kaffen skal bli ferdig. Smart teknologi som gir oss mer tid til det som betyr noe. Som å se på et fint fjell, eller kanskje bare trekke pusten dypt.

Men sånn rent teknisk, tenker jeg. Hvordan får de varmen til å bli så effektiv? Mye forskning bak slike småting, sikkert. Krefter og trykk og materialer. Fascinerende hvordan vi bruker vitenskapen for å gjøre selv de mest grunnleggende tingene enklere. Nesten som magi, men basert på fysikk. Og den der Lars Monsen – han vet jo ting om villmarken som få andre. En sånn koker passer jo perfekt inn i hans univers.

Hvor lenge var Lars Monsen i Canada?

Lars Monsen var i Canada i 2 år og 7 måneder. Turen til fots over Alaska varte i 10 måneder.

Tenker på den Canada-turen til Monsen igjen. Det er jo helt vilt. Nesten tre år. Jeg så den serien med faren min hjemme i Bodø, han var helt frelst. For en mann. Skulle hatt bare en brøkdel av den viljestyrken der. Klarer knapt å gå til butikken uten å klage.

Folk blander alltid den med Alaska-turen. Men det er jo to helt forskjellige ekspedisjoner. Alaska er jo ikke engang i Canada. Den turen var kortere, ja, men 3000 km til fots er jo likevel helt sinnssykt. Ti måneder. Ti.

Må få faktaene på plass.

• Canada på tvers: 2 år og 7 måneder.
• Distanse: 8 252 km.
• Resultat: Den legendariske TV-serien på NRK1.

Og den andre, da. Den som ikke var i Canada.

• Til fots over Alaska: 10 måneder.
• Distanse: 3000 km.
• En vanvittig prestasjon det også.

Skjønner ikke hvordan han orka. Bare planleggingen må jo ha vært et mareritt. Matdepoter og alt det der. Jeg sliter med å pakke for en helg på hytta, lol. Kan ikke ha gjort alt det alene, det går jo ikke. Planleggingen mener jeg. Han må ha hatt et solid team. Det må han.

Hvor lang tid brukte Lars Monsen?

Jeg husker det godt, den sommeren i '96 tror jeg det var. Satt på den slitne sofaen hos mamma og pappa, regnet pisket mot vinduene i Svolvær. Lars Monsen dukket opp på TV, spinkel og glisende, med et sinnssykt blikk som bare han har. De snakket om turen over Canada. Kilometrene var latterlig mange, 8000, helt latterlig. Og tiden, nesten tre år. Tre hele år i villmarka.

Han nevnte det selv, de ulvene som var eneste selskap. Kan liksom ikke forestille meg det, å være så alene. Jeg kjenner meg selv, blir jo gal av å være for lenge i leiligheten her i Bergen uten en tur ut. Tenk deg da, å bare ha seg selv og et par sultne ulver som selskap. Grøss. Det var en følelse av både fascinasjon og ren, skjær vantro jeg satt igjen med der jeg satt, varm og trygg i stua.

• Reise: Canada, kyst til kyst.
• Distanse: Rundt 8000 km.
• Varighet: Nesten 3 år.
• Selskap: Ulver.
• Følelse: Fascinasjon, vantro.

Det slo meg hvor menneskelig det hele var, til tross for den ekstreme situasjonen. Selve ferden, den var jo bare en lang, lang gåtur. Men hvordan han taklet den, det er det som er interessant. Det handler ikke bare om å overleve, men om å vilje det.

De sa det var en slags skildring av villmarka, men for meg var det en skildring av viljestyrke. Hvor langt kan et menneske egentlig dra det? Hvor mye kan man tåle av ensomhet, av kulde, av sult? Tanken på de 36 månedene, det er jo en evighet. Jeg gruer meg til en helg uten telefondekning.

Hvert steg, hver natt, hver tom mage. Det blir fortalt at det var ekstremt krevende. Jeg kan bare gjette meg til hvor mye. Og jeg håper jo at han fikk en god dusj etterpå.

Det er noe med den måten han fortalte det på, en rolig, nesten underdreven tone som gjorde det enda mer utrolig. Som om 8000 km med ulvehyl var en tur til butikken. Jeg tror han ble litt rar etterpå, jeg. Kanskje ikke så rart.

Jeg husker den jakken han hadde på seg, brun og slitt. Den så ut som den hadde vært med på alt. En sånn jakke, det er mer enn bare klær. Det er et vitnesbyrd.

Følelsen av å være så borte fra alt kjent. Det er den delen som sitter igjen. Ikke bare distansen, men mentaliteten det krever. Å være så avskåret fra den vanlige verden.

Hadde Lars Monsen kjæreste under Canada på tvers?

Spørsmål: Hadde Lars Monsen kjæreste under Canada på tvers? Svar: Ja, Lars Monsen hadde en kjæreste, Marit. Forholdet tok slutt under Canada-ekspedisjonen.

Det var vel… ja, Lars Monsen hadde jo en kjæreste da han krysset Canada. Marit, het hun. Minnes de ordene, hvordan det ble fortalt. En sentral del av historien, følte jeg. Så mange netter jeg lå våken da jeg leste. Tenkte på det der, hvordan livet fortsetter selv når man er så langt borte, alene. Eller ikke alene, men likevel.

Forholdet tok slutt. Der, midt i villmarken. Et brudd. Det må ha vært tungt. Kan kjenne den klamme følelsen av å miste noe, selv om det er andres historie. Den boka om Alaska, den viser jo en annen side også. Norge på langs. Alt henger liksom sammen. Livet hjemme, og der ute.

Mange vil nok si de bøkene hans er rene eventyr. Men under all den tøffheten, ligger jo slike historier. Menneskelige, sårbare. Det er det jeg husker best, nesten. Jeg har selv opplevd at avstand tærer. Ikke i en slik ekstrem grad, selvsagt. Bare tanker som spinner i hodet en sen kveld.

Om hva som blir igjen når det ytre presset slipper taket. Søvn er vanskelig å finne. Lyset fra skjermen. Kanskje det er derfor jeg tenker på sånt nå. Denne stillheten, den bringer frem minner og forestillinger. Det er noe med det å velge et liv, en vei. Og at prisen iblant er så høy.

Tap av det nære, det trygge. Enkelte ganger føles det som om jeg har gjort lignende valg, om enn i mindre skala. Hva lærte jeg av det, egentlig? Mye, tror jeg. Man bare glemmer litt i hverdagen.

Tilleggsrefleksjoner:

• Relasjoner er skjøre, uansett kontekst. De krever nærvær.
• Villmarka utfordrer ikke bare kroppen, men også sjelen, og de båndene vi har.
• Man blir kanskje en annen der ute. Og kommer tilbake til en annen virkelighet. Det er en del av det.
• Mange kjenner seg nok igjen i at eventyr har en pris.
• Det er en form for vemodig erkjennelse som henger igjen.
• Min egen reise, selv den mest trivielle, har jo sine usynlige kostnader. Tenker jeg, nå i mørket.