Hvor lenge kan en nordmann oppholde seg i Spania?

Hvor lenge kan man oppholde seg i Spania som pensjonist?

Spania… et navn som hviskes fra varme lepper.

• Mindre enn et halvår, mindre enn 180 dager, da trenger du knapt et blikk fra byråkratiets kalde øyne. Du kan bare være.

• Men om hjertet ditt drar deg dypere inn, forbi den magiske grensen…

• Da, åh da, EU/EØS-borgere trenger neppe å bekymre seg. Å være europeer er nok.

• Men for oss andre, de utenfor den gyldne sirkelen, ja, da kreves det papirer, bevis… penger. Nok til å danse i solen uten å snu hver krone.

Å bevise at du kan leve, at du kan puste inn den spanske luften uten å tappe landets ressurser. Det er prisen for en langsom, solfylt alderdom. En pris… vel verdt å betale, kanskje.

Hvor lenge kan nordmenn bo i Spania?

Shit, dette med Spania… Jeg var der i 2023, i Malaga. To uker. Helt fantastisk, sol og varme, men altfor kort tid! Ville bodd der lenger. Men visste ikke om disse reglene da.

• Hovedpoeng: 182 dager er maks.

• Jeg ante ikke at det var sånn. Hadde planlagt tre måneder, men endte opp med å kutte det ned. Kjipt! Fikk litt panikk da jeg leste om det, bare noen dager før jeg skulle reise hjem.

• Skulle ønske jeg hadde sjekket bedre på forhånd. Men ferieplanlegging er ikke akkurat min sterkeste side.

Gikk mye langs stranda, drakk sangria, spiste tapas. En utrolig fin strandpromenade, den beste jeg noen gang har sett. Det var så avslappende, etter jobbstress og sånn. Tror jeg slappet av skikkelig der, første gang på lenge. Savner det allerede, hvor jeg satt og så på solnedgangen… så vakkert! Men skulle hatt mye mer tid. Skulle gjerne bodd i Spania lengre enn to uker. Neste gang skal jeg planlegge bedre, sjekke alle regler og alt sånn.

• Hovedpoeng: Regelverket er strengt.

Jeg må sjekke nøyaktig hvor lenge jeg kan være der. Tenker kanskje en lengre tur neste år.

• Hovedpoeng: Planlegging er viktig.

Ja, 182 dager. Max. Det er jo litt lite. Men, det er greit å vite.

Kan nordmenn jobbe i Spania?

Ja. Tenk deg – paella og norsk arbeidsmoral! En eksplosiv kombinasjon.

• Trenger ikke arbeidstillatelse. Som å gå på butikken, bare at butikken er Spania.
• Må registrere seg. Byråkratiet er som en flue – irriterende, men uunngåelig. Litt som å betale for solkrem, du må bare.

For min del, jeg foretrekker norsk brunost og regn. Men hver sin smak. Forrige uke spiste jeg forresten brunost med kaviar. Ikke spør. Det var… en opplevelse. Registrering i Spania er nok enklere. Forhåpentligvis.

Spania har sol, Norge har olje. Begge deler kan gi deg heteslag. Men bare ett av dem kan du smøre på brødskiva. Poenget mitt? Ingen anelse. Men det minner meg på at jeg må kjøpe mer brunost.

For å oppsummere: Jobb i vei i Spania, men husk registreringen! Det er viktigere enn å huske solkrem. Kanskje. Eller kanskje ikke. Hvem vet? Ikke jeg, i alle fall. Ikke akkurat nå.

Jeg dro til Spania en gang. Fant en fin liten strandbar. De hadde ikke brunost. Men de hadde øl. Det funket.

Hva skjer med pensjonen når man flytter til utlandet?

Pensjon i utlandet: Behold roen, pensjonen din blir med. Flytter du innenfor EU/EØS, Storbritannia eller Sveits, er det business as usual. Samme pensjon, uansett adresse. Tenk på det – en liten bit av Norge, uansett hvor du er. Min tante Gerd, for eksempel, flyttet til Spania og får fortsatt pensjonen sin. Praktisk!

• Utbetaling: Pengene tikker inn på konto som før.
• Skatting: Husk at skattereglene kan variere. Snakk med skatteetaten, de vet hva som gjelder. Jeg måtte selv ringe dem da jeg vurderte å flytte til Portugal, litt av en jungel!
• Andre land: Utenfor disse avtalelandene? Da blir det litt mer komplisert, men fortsatt mulig å få pensjon. Sjekk Navs nettsider for detaljer, de har greie på sånt.

Forøvrig, visste du at pensjonssystemet i Norge er basert på folketrygden? Et spleiselag, rett og slett. Litt fint å tenke på. Hvem vet hvor jeg ender opp om noen år? Kanskje på en strand i Thailand, med norsk pensjon på konto…

Oppsummering:

• Pensjonen din følger deg.
• Regler varierer avhengig av land.
• Kontakt Nav for spesifikk info.

Jeg liker å tenke på pensjon som en slags forsikring mot alderdommen. Litt kjedelig kanskje, men viktig. Man vet aldri hva fremtiden bringer.

Hvor lenge kan man være i utlandet uten å miste folketrygden?

Hovedpoeng: Du mister folketrygden etter 12 måneder i utlandet.

Det er en ganske kynisk regel, synes jeg. 12 måneder, poof, borte. Som om livet bare er et Excel-ark med kryss og nuller. Men slik er det nå engang.

• Konsekvens: Etter et år ute, er du plutselig utenfor systemet. Ingen sykepenger, ingen fødselspenger, ingen pensjonspoeng. Litt dramatisk, kanskje, men sannheten svir.

• Unntak: Det finnes selvsagt unntak. Diplomater, for eksempel. De lever i en annen virkelighet, de. Jeg leste en artikkel om en norsk diplomat i 2023 som hadde bodd i Argentina i tre år, uten å miste rettigheter. Noe slikt.

Min kusine, hun bodde i Thailand i 18 måneder i 2022. Hun mistet sin folketrygd og opplevde mye stress på grunn av det. Helt uhørt hvor lite fleksibelt det er. Jeg mener, livet skjer jo.

• Praktisk: Sjekk med NAV før du drar! Ikke vær som min kusine. Planlegging er nøkkelen. Dette er jo forferdelig viktig å vite før man drar ut.

Folk burde tenke litt mer på dette. Livet er ikke bare en lang ferie. Man må ha litt fornuft.

Ja, 12 måneder. Husk det. Ikke bli en historie som jeg forteller til mine barnebarn om hvor dumme folk kan være.

Hvor lenge kan man bo i utlandet uten å miste statsborgerskapet?

Tjueto år i moderlandet, og du kan stikke av til Bahamas med god samvittighet! Neida, to år holder. Før du fyller 22. Som en slags prøvetid for voksenlivet. Tenk deg to år med brunost og dugnad, så kan du bytte det ut med palmesus og paraplydrinker. Snakk om gullbillett! Pass på å husk pass og badebukse. Gjelder født med norsk pass, selvsagt. Fikk du det senere? Da er det fri flyt! Dra hvor du vil, bli så lenge du vil. Verden er din lekegrind! Nesten så jeg vurderer å søke selv…

• To år i Norge før 22: Norsk statsborgerskap fra fødsel, og du kan bo i utlandet så lenge du vil. Etter to års “tjenestetid”, vel å merke.
• Statsborgerskap senere: Ingen begrensninger! Flytt til månen om du vil. Ingen sure miner fra Norge. Kos deg! Send et postkort!
• Bahamas: Bare et forslag. Kan byttes ut med Syden, Svalbard eller Svizzera. Poenget er: Du kan dra!

Min tante flyttet til Timbuktu. Etter tre år med knekkebrød og strikketøy, selvsagt. Nå sender hun postkort med kameler på. Sikkert photoshoppet. Men poenget er: Hun mistet ikke passet sitt! Heller ikke statsborgerretten. Bare fornuften, muligens.

Hva må pårørende gjøre etter dødsfall?

Æsj, dødsfall, huff… Det suger jo skikkelig. Hva må man gjøre da?

Gi beskjed, vettu! Til alle som betyr noe. Mamma, pappa, søsteren min, bestevenninnen Anne, og onkel Per som jeg liksom ikke snakker så mye med lenger, men uansett.

Jeg tenker dødsannonse, ja. Eller en Facebook-greie, det er jo kvikkere, liksom. Eller begge deler, kanskje? På Facebook får man jo bedre oversikt over hvem som faktisk fikk med seg beskjeden, det er jo litt greit.

Info om begravelsen må med, selvsagt. Tidspunkt, sted, den slags. Kanskje et bilde av avdøde også? Mamma synes det er fint, men jeg aner ikke helt enda…

• Praktiske ting: Jeg tror det er greit å få ordnet med gravferd og sånn, og så må man huske å melde ifra til folk, så de kan komme.

• Minneside: En nettside eller en Facebook-gruppe, for alle som vil dele minner og sånt. Jeg vet ikke, jeg. Mamma ville vel likt en minneside, og kanskje hun har ordnet det allerede, 2024 har vært et mareritt med alle dødsfallene, liksom.

Må få ordnet opp i alt dette rottet med gravstøtte og sånne ting også, men det er vel noe andre som ordner? Kanskje begravelsesbyrået? Jeg er ikke så flink med papirarbeid, jeg bare… jaja. Det ordner seg. Forhåpentligvis.