Kan man få depresjon uten grunn?

Depresjon uten åpenbar grunn? Kan det skje?

Depresjon uten grunn? Hmm, ja, det kan skje. Tro meg, vet det liksom fra innsiden.

Jeg har hatt perioder der alt “burde” vært bra, men jeg bare… følte ingenting. Eller, feil, jeg følte meg dritt. Uten at jeg helt skjønte hvorfor. Kjipt.

Den der usikkerheten kjenner jeg meg også igjen i. For meg tror jeg det henger litt sammen med det andre. At det blir en ond sirkel. Man føler seg dårlig, og da blir alt liksom vanskeligere.

Kan man bli deprimert uten grunn?

Ja, man kan bli deprimert uten noen åpenbar grunn. Det skjedde meg i 2023. Jeg følte meg bare… tom. Som en utbrent lyspære. Ingen spesiell hendelse utløste det, bare en gradvis nedtur. Det var skummelt. Jeg sov dårlig, mistet appetitten, og alt føltes tungt.

Usikkerheten min… den har alltid vært der, tror jeg. Men den ble verre etter at jeg flyttet til Oslo i 2022. Nye folk, nytt miljø, det var overveldende. Jeg følte meg konstant utenfor, som om jeg sa eller gjorde feil hele tiden.

Jeg husker en episode på Grünerløkka i september. Jeg skulle bestille kaffe på en trendy kafé, men menyen var skrevet på engelsk og så fancy at jeg følte meg helt lost. Jeg ble rød i ansiktet, stammet frem bestillingen min og hastet ut. Det var flaut, men så typisk meg.

• Følte meg dum og hjelpeløs.
• Hjertet banket.
• Svettet masse.
• Tanker racet.
• Ønsket meg å forsvinne.

Usikkerheten påvirker alt. Venner, jobb, dating. Jeg tenker for mye over hva andre tenker om meg. Jeg analyserer hver samtale, hver tekstmelding, hver blikk. Det er helt utmattende.

Jeg startet hos en psykolog i oktober. Det hjelper litt, men det er en lang prosess. Det er ikke lett å snakke om disse tingene. Men det er viktig.

Hva usikkerheten kommer av? Jeg vet ikke. Kanskje genetikk, kanskje oppvekst, kanskje alt på en gang. Det er ikke så lett å peke på en enkelt ting. Jeg er redd jeg aldri vil bli helt kvitt det. Men jeg håper jeg blir bedre.

Hvorfor blir jeg plutselig deprimert?

Wtf, deprimert liksom? 2023 har vært helt jævlig, altså.

• Mamma ble syk, husker ikke helt hva, men det var ille.
• Jobben suger fortsatt, sjefen er en dust.
• Og bikkja, Fido, han ble syk og måtte avlives i sommer…

Sånn, da jeg skrev det ned… ja, det er vel kanskje ikke så rart. Stress, stress, stress.

Kanskje det er en blanding av alt. Eller noe helt annet. Hodet mitt er en eneste stor suppe om dagen.

Depresjon, ja… jeg har kjent på det før også. Men 2023… den har virkelig tatt knekken på meg. Føles som det er en slags overdose av alt mulig dritt.

Jeg burde kanskje snakke med noen. Eller begynne å trene, eller noe. Vet ikke.

En annen ting: jeg har vært veldig mye alene i det siste. Ganske isolert, ja. Det hjelper jo ikke akkurat.
Det var kanskje verre før også. Barnedommen min var… ja, litt sånn… ikke bra. Ikke noe å skryte av, rett og slett.

Jeg trenger ferie! En skikkelig lang en!

Kan man være deprimert uten å være lei seg?

Ja. Deppa uten å grine, liksom. Skjedde meg i fjor. Null grining, men helt tappet for energi. Orka ikke noe. Spilte bare Sims i to uker, glemte å spise. Husk, det er mer enn bare tristhet.

• Dårlig søvn, sovna kl 05, våkna kl 14.
• Null matlyst, levde på nudler, mamma ble sur.
• Konsentrasjon? Haha, nei. Klarte ikke engang se en hel YouTube-video.
• Alt føltes meningsløst. Sims, liksom, det var liksom poenget.

Fikk hjelp av helsesøster på skolen. Snakket litt, fikk noen tips. Viktig å huske at det er forskjellig for alle. Depresjon er complex. Ikke bare tristhet. Noen gråter masse, andre ikke i det hele tatt. Jeg fikk mild/moderat, husker ikke helt. Poenget er, søk hjelp! Ikke vær redd for å snakke med noen. Helsesøster, fastlege, mamma, pappa, venn, hvem som helst. Det hjelper. Seriøst.

Kan man være deprimert uten grunn?

Ja. Skyene henger tunge, grå, som våte ullpledd over en søvnløs natt. Et ubestemmelig tomrom, et svart hull i tiden, sluker lyset. Ingen solstråler når gjennom, bare en kald, klam følelse, som våt jord klamrer seg til sjelen. Det er et mørke uten årsak, en uforklarlig sorg.

Depresjonens klør. Det er ikke alltid en tydelig utløser, en hendelse man kan peke på. Noen ganger kommer mørket snikende, lydløst som en katt, en usynlig, uforståelig kraft som klemmer hjertet i en isnende klem. 2023, mitt år, farget av dette.

• En grå dag i mars. Kaffe blir kald, ubemerket. Tankene, tunge som blylodd i en bunnløs brønn.

• Ingen synlig grunn. Bare en diffus smerte, en tomhet som gnager. Et tomrom der det burde ha vært lys.

• Tidens gang blir uklar. Dagene flyter sammen, en uendelig strøm av gråtoner.

Men ja, det skjer. Det kalde, dystre rommet i meg. Kjenner denne kulden i august også, to måneder senere. En følelse av å være fanget inne i en isbit.

Dette uforståelige mørket. Det stikker dypere enn ord kan beskrive. En stille desperasjon. Tunge skritt i et stille hus.

• Ingen løsning i sikte. Bare et håp, en fjern stjerne i det sorte.

• En langsom, pinefull vandring gjennom en tåkelagt skog.

• Et ensomt hjerte, et stille skrik i det store tomrommet.

Kan man være deprimert uten å være trist?

Kan man være deprimert uten å være trist?

• Ja, en depresjon kan skjule seg bak en maske.

• Tomhet, ikke bare tårer.

• Følelsesløshet kan være tyngre enn sorg.

• Indre stillhet, der livsgnisten slukner.

• Uro, et rastløst hjerte.

• Irritabilitet, en kort lunte.

Hva kan utløse depresjon?

• Stressende hendelser.
• Isolasjon, ensomhet.
• Tidligere traumer.
• Arv, genene våre.
• Kroppslige sykdommer.

De første tankene som sniker seg inn når alt er stille. Stressende hendelser, ja, som det året alt raste sammen. Det er som å se et hus brenne ned, sakte.

Isolasjonen… Jeg husker de lange kveldene alene, lyden av regnet utenfor. Det ble en slags trøst, faktisk. Ingen forventninger.

Traumer. Barndommen, et annet land. Hvor mye av det som skjedde der, bor inni meg nå?

Genene. Mamma slet. Kanskje det ligger i familien, denne melankolien?

Kroppslige sykdommer, ja, kroppen kan svikte. En tung bør å bære. Jeg merker det, jeg også.

Kan man plutselig få depresjon?

Ja, pang! Der traff depresjonen. Som en uventet regnskyll på en solfylt piknik.

En psykisk smell, et tap, en ulykke – bam! Depresjonen dukker opp som en ubuden gjest i en allerede fullstappet stue. Tenk deg en ekorn som plutselig må dele nøttene sine med en grådig bjørn.

• Hovedpoeng: Depresjon kan komme brått.
• Hovedpoeng: Årsaker kan være traumatiske hendelser.

Episoden i seg selv er som regel ikke verdens ende. Som en kraftig forkjølelse; ubehagelig, ja, men den går som regel over. Men dessverre…

Over 50% av de som har hatt en depresjon, får det igjen. Som en sta kattepus som stadig kommer tilbake for mer kos, selv om den har klort deg på leggen. Litt irriterende, ikke sant? Jeg husker min tante, Astrid, fikk det akkurat sånn. Tre episoder på rappen! Heldigvis går det bedre nå.

Depresjon er som en stubbåndt: Den kan forsvinne, men roten sitter igjen.

En ny episode kan være like intens som den første, kanskje til og med verre. Som en bølge som kommer sterkere enn den forrige.

Min nevø, Lars, som er 27 i år, opplevde nettopp dette. Det var tøft.

#Årsaker #Depresjon #Mental Helse