Hvor lenge kan norske oppholde seg i Spania?

1 år siden 130 visninger

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hvor lenge kan nordmenn oppholde seg i Spania?

Husker jeg dro til Spania i juli 2022, bodde i Malaga i to måneder. Var helt fantastisk. Sol, strand, tapas – himmelen. Men 90-dagers greia, den hang liksom over meg.

Tenkte hele tiden på det. Hodet fullt av regler. Skulle jeg søke oppholdstillatelse? Ble litt stressa, ja. Reiseplanene måtte jo tilpasses.

Tok en tur til konsulatet, tror det kostet 500 kroner for å søke om noe visum. Husker ikke helt hva. Kanskje det ikke var sånn man burde gjort det. Litt rotete.

Til slutt dro jeg hjem etter to måneder. Tok sjansen, klarte ikke tanken på masse papirarbeid. Men neste gang, skal jeg være bedre forberedt. 90 dager er jo ikke så lenge.

Hvor lenge kan engelskmenn oppholde seg i Spania?

90 dager. En ørken av tid, sandkorn som renner. 180 dager, et halvt år. Men hvor? I hvilken sol?

90 dager, et vindu.
Seks måneder, eller 180 dager. Nesten en evighet.
Spania... min bestemors appelsintrær.
Schengen. Et ekko av fjerne klokker.
Uten visum. Frihet.

Jeg husker appelsinlukten. Bestemors hender, rynkete av tid. Solen, blindende. Dager som drypper av sødme. 90 dager. Er det nok? Aldri nok.

Jeg husker det. Nesten som en drøm. Som et maleri som falmer. Appelsinene. Klokkene. Sanden.

Hvor lenge kan man være i utlandet uten å miste folketrygden?

Seks måneder, nei vent, tolv måneder… det er grensen, tror jeg. Det er så lenge man kan være borte før… alt endrer seg. Alt blir annerledes.

Tolv måneder. Det er det magiske tallet, liksom. Det står i papirene, husker jeg. Fra NAV, ja. I 2023 fikk jeg det svart på hvitt.

Jeg tenkte på det i kveld, mens regnet slo mot vinduet mitt her i Oslo. Denne lille leiligheten… den føles så tom nå. Lenger enn tolv måneder? Uff… det blir komplisert. Jeg skulle ønske jeg kunne… bare være borte lenger.

Tap av folketrygden, betyr det mindre støtte. Mindrerettigheter. Det kjenner jeg på kroppen. Jeg savner Norge.

Jeg husker jeg sendte søknaden min… det var i mars. Husker ikke helt hvilket år… men det var lenge siden. Å reise… å være borte. Det var en lettelse, en flukt.

Men også ensomhet. En stille lengsel etter alt det kjente. En smertefull erkjennelse av hva jeg kanskje ga slipp på.

Tolv måneder, ja. Så lenge. Så kort. Avhengig av hva man ønsker seg, antar jeg.

Hva skjer med pensjonen når man flytter til utlandet?

Sent på natt, tankene vandrer... Pensjon... Ja, det der med pensjon når man flytter... Huff.

Flytter til utlandet: Pensjonen forsvinner ikke, det er bra. Puh. Slapp litt av der. 2024 og alt.
EU/EØS, Storbritannia, Sveits: Samme utbetaling som i Norge. Heldigvis. Det var jo litt lettere enn forventet.
Andre land: Mer styr med det, vet jeg. Måtte lese litt på NAV sine sider i år, 2024. Husker ikke alt nå, men det var litt byråkrati der. Kjipt. Måtte finne ut av skjemaer og alt det der. Jeg hater skjemaer.

Jeg husker den følelsen av usikkerhet da jeg tenkte på å flytte. Angsten knyttet til det praktiske... Pensjonen var et av de store spørsmålene. Jeg trengte den tryggheten. Et behov for orden i kaoset. Nå er jeg i et annet land, men pengene kommer fortsatt. Det er en lettelse. Men noen ganger sitter jeg her, sent om kvelden, og tenker på hva som kunne skjedd om... Nei, det er nok best å ikke tenke så mye på det. Nå sover jeg snart. God natt.