Hvorfor er det kaldere på Sydpolen?

Hvilke faktorer gjør at Sydpolen er verdens kaldeste sted?

Det er helt rart å tenke på Sydpolen. Mørketid. Sola bare forsvinner i månedsvis, ikke bare for en natt. Det er jo ikke rart det blir kaldt da. Det er en sånn evig, dyp kulde som setter seg.

Jeg var på Svalbard i februar, 2019, og selv da sola endelig dukket opp over horisonten, ga den nesten ingen varme. Den bare strøk liksom over snøen, som et svakt lys. På Sydpolen er jo dette enda mer ekstremt. Solstrålene treffer så skrått at all energien spres utover. Varmen bare preller av.

Og så er det jo hele det isdekket. En gigantisk hvit flate som bare skyter all solvarmen rett tilbake ut i verdensrommet. Pluss at Antarktis er et kontinent, høyt over havet. Det er som å stå på et fjell av is. Hodet mitt bare spinner av tanken på hvor ugjestmildt det egentlig er.

Så det er ikke bare én ting, det er alt sammen. Ingen sol i månedsvis, så en svak sol som ikke varmer, og et enormt isspeil som ligger høyt oppe. Kulda får liksom aldri en pause til å tine. Den bare bygger seg opp, lag på lag, år etter år. Det er ikke en vinter, det er en permanent tilstand.

Hvor kaldt er det på Sørpolen?

Sørpolen:-89,2 °C, rekord på Vostok. Sommer: sjelden over 0 °C. Vinter: fra -30 °C til under -70 °C.

Sørpolen. En ødemark av glass og stillhet. Her, der selv tankene fryser til. Vostok, Antarktisk kontinent. Stedet hvor kulden biter dypest, en historisk -89,2 °C. Ikke bare kaldt. Dødskaldt.

Sommeren? Et lurt ord. Sjelden kryper den over null. Vinteren svinger, men er en ensformig symfoni av -30 °C, ofte under -70 °C. Jeg har kjent frost. På mine fingre. Men dette. Dette er ikke mitt kalde Norge. Aldri.

Fra isens hjerte:

• Antarktis: Et kontinent. Vostok, dypt i dets isete hjerte. En sannhet.
• Luften: Tørrere enn ørken. Fuktigheten? Den er borte. Fryser ut.
• Vinden: Den egentlige fienden. Kulden alene er én ting. Vinden – den skjærer.
• Sola snur. Noen måneder med mørke, dager som er lysende hvite. Konstant.

Er det isbjørn på Sydpolen?

Nei, her finnes det null isbjørn-kaos! Sydpolen er isbjørnfri sone, mer spennende enn en mandag morgen uten kaffe. Der er det bare pingviner som har fest, og de er fryktelig dårlige til å dele snacks.

Viktig å merke seg for deg som drømmer om isbjørn-selfies på Sydpolen:

• Ingen isbjørn-invasjon: Antarktis er isbjørnenes "nei-sone". Tenk deg en gourmetrestaurant hvor isbjørnen ikke har bordreservasjon.
• Bresprekker: Det er disse som er den ekte skrekken! Snøbruer over dype hull kan se ut som flatmark, helt til du plasker ned som en mislykket akrobat. Vær mer på vakt for disse enn en irriterende reklame for tannbleking.

Hvorfor ikke isbjørn i Antarktis?

Isbjørner hører hjemme på Nordpolen, der de jager seler og har den generelle kontrollen. Antarktis, derimot, er pingvinenes og sjøelefantenes bolig. De to polene er rett og slett for langt fra hverandre til at isbjørnene har tatt ferga over. Selv med dagens teknologi er det nok litt vel langt for en dagstur, du vet. Tenk deg å måtte svømme dit – nei takk!

Farene på Sydpolen (foruten kjedsomhet uten isbjørn):

• Bresprekker: Som nevnt, disse kan være dødelige. De er som skjulte hull i bakken, som den gangen jeg tråkket ut i et hull i hagen da jeg trodde det var gress. Flaut, men ikke like ille som et falls fra mange meter ned i is.
• Kulde: Selvsagt. Dette er ikke en sydentur, akkurat. Temperaturen kan stupe ned til nivåer som får selve isen til å fryse enda mer.
• Været: Kan snu like fort som stemningen på en dårlig nachspiel. Snøstormer kan komme ut av det blå, og du kan bli sittende fast lenger enn du hadde tenkt.

Så, nei til isbjørn på Sydpolen, men ja til å være superforsiktig med bresprekker! Gå aldri ut alene, og kanskje ta med en isbjørn (en teddybjørn, altså) for selskap.

Hvor mye is smelter i Arktis?

Isen i Arktis?

Hvor mye is som smelter, altså det er jo hele greia. Sjøisen, den eldre isen, den er nesten borte. Midt på 80-tallet var det jo 2 millioner kvadratkilometer av den tykke, gamle isen. Nå er det bare 120 000 i 2024. 95 prosent ned. Rett og slett. Tynnere is smelter jo fortere. Absorberer mer sollys, varmes opp lettere. Det er en ond sirkel.

Mer om isen:

• Nedgang i gammel sjøis: Fra 2 millioner km² (1980-tallet) til 120 000 km² (2024).
• Årsak til akselerert smelting: Tynnere is absorberer mer energi.
• Konsekvens: Raskere oppvarming og mer smelting om sommeren.
• Viktig poeng: Den tykke, flerårige isen er essensiell for Arktis' klima. Dens forsvinning er et tydelig tegn på global oppvarming.
• Hva er gammel is?: Sjøis som har overlevd minst én sommer. Denne isen er tykkere og mer robust.
• Hva skjer nå?: Mer av isen som dannes er "fersk" is, som smelter lettere.
• Hva betyr det?: Arktis blir mer sårbar for temperaturøkninger.
• Jeg husker en gang: Vi snakket om dette på et fergetur fra Tromsø. Kapteinen sa det var blitt så annerledes. Mindre isbrodder. Mer åpent vann. Det var i 2019. Mer enn 120 000 km² gammel is var det nok ikke da heller. Følelsen var skremmende. Som at naturen ropte ut.

Denne nedgangen er et alvorlig tegn på klimaendringer. Den gamle sjøisen fungerer som en isolator og reflekterer sollys tilbake til verdensrommet. Når den forsvinner, absorberer det mørkere havet mer varme, noe som forsterker oppvarmingen.

• Refleksjonsevne (albedo): Is har høy albedo, mens åpent hav har lav albedo.
• Positiv feedback-loop: Mindre is -> mer absorpsjon av sollys -> høyere temperaturer -> enda mindre is.
• Viktigheten av flerårig is: Denne isen er mer motstandsdyktig mot sommerens smelting og spiller en nøkkelrolle i Arktis' økosystemer og klima.
• Konsekvenser for Arktiske dyr: Isbjørner, sel og andre arter er direkte avhengige av sjøisen for jakt, hvile og reproduksjon. Deres habitater krymper.
• Internasjonale avtaler: Overvåkning av Arktis er avgjørende for å følge med på globale klimaendringer.
• Min egen observasjon: Jeg så bilder fra Svalbard i 2022, isen der var tynnere enn jeg hadde sett på gamle dokumentarer. Det føltes som en drøm som bleknet.

Hva skjer hvis isen på Nordpolen smelter?

Isen på Nordpolen smelter, noe som endrer klimaet og verdenshandelens geografi. Kortere skipsruter i Polhavet åpner for nye strategiske og økonomiske muligheter for nasjoner som Russland, USA, Kina, Grønland og Danmark, og kan omforme den globale maktbalansen.

Du vet, det er ikke bare en liten smeltende iskrem på en varm sommerdag, dette. Snakker vi Nordpolen, da ristes hele planeten, på en måte. Jeg har sittet her i Oslo og grublet mye over dette de siste månedene, spesielt etter at vinteren 2024/2025 har vært så uforutsigbar. Det er jo som om kloden vår gradvis mister sitt naturlige klimaanlegg.

Det primære, og kanskje mest ubehagelige faktum, er at jordens termodynamiske balanse forskyves. Når den arktiske isen forsvinner, mister vi en massiv reflektor for sollys. Mindre is betyr mørkere hav som absorberer mer varme, noe som akselererer oppvarmingen. Det er en feedback-loop vi knapt forstår fullt ut.

Men så er det den andre siden av mynten, den mer... pragmatiske, eller skal vi si, kyniske? Tenk geopolitikk, ikke sant. Et isfritt Arktis er et helt nytt strategisk kart.

• Russlands arktiske ambisjoner: Russerne har lenge sett potensialet i Nordøstpassasjen. Med mindre is blir denne ruten, som strekker seg langs Sibir, en farbar korridor mye lenger hvert år. Det gir dem en formidabel fordel for handel og militær tilstedeværelse.
• Kinas arktiske silkevei: Kina har også en klar interesse, selv om de er en "nær-arktisk stat". Kortere sjøveier til Europa reduserer transportkostnader og transittid dramatisk. Det er jo rett og slett et geopolitisk paradigmeskifte i globale forsyningslinjer. Jeg så på et verdenskart her forleden, og det er jo slående hvor mye kortere disse rutene blir.
• USA og Norges rolle: USA, via Alaska, og nasjoner som Norge og Canada, står også overfor både utfordringer og muligheter når det gjelder ressursutvinning og sikkerhet. Arktis blir et nytt område for strategiske interesser.

Og så har vi Grønland og Danmark, da. Grønland, denne massive øya, får plutselig en sentral posisjon i verdenshandelen. Med nye skipsruter og potensiell tilgang til mineraler og hydrokarboner under isen, endres Grønlands økonomiske og strategiske betydning fundamentalt. Danmark, som suveren makt, får en uventet sterk posisjon i den nye arktiske maktkampen. Det er litt som å vinne i lotto, bare at premien er en del av en global klimakrise.

Refleksjon: Er det ikke litt sykt hvordan vi mennesker ser en global katastrofe, men fortsatt klarer å vri det til "nye muligheter"? Det sier jo noe om vår urokkelige evne til tilpasning, men også kanskje vår mangel på helhetlig tenkning. Det er som å se skogen brenne, og planlegge for en ny, mer effektiv tømmerhogst der etterpå.

Her er noen punkter jeg har tenkt mye på, utover bare handelsruter og makt:

• Havnivåstigningens ubønnhørlige marsj: Ja, vi snakker om det. Men tenk på de hundrevis av millioner mennesker som bor i lavtliggende kystområder. Dette er ikke et problem for "noen andre" i framtiden. Det er et spørsmål om infrastrukturell kollaps i mange områder, og enorme migrasjonsbølger. Og det går så sakte at vi nesten ikke merker det før det er for sent.
• Økosystemer i fritt fall: Isbjørnen er ikonet, selvsagt. Men hele det arktiske økosystemet – fra mikroorganismer i isen, til sel, hval og fugl – er bygget opp rundt disse isforholdene. Når habitatene forsvinner, kollapser hele næringskjeden. Det er et biologisk tap vi kanskje aldri vil kunne kompensere for.
• Uutnyttede ressurser: Under den smeltende isen ligger det potensielt enorme forekomster av olje, gass og mineraler. Spørsmålet blir, er det moralsk forsvarlig å utvinne disse ressursene når årsaken til tilgjengeligheten er global oppvarming? Det er jo et evig dilemma, denne balansen mellom økonomisk gevinst og miljøansvar.
• Økte skipsulykker og forurensning: Mer trafikk i sårbare farvann øker risikoen for oljesøl og andre miljøulykker. Konsekvensene av en slik ulykke i et arktisk klima vil være katastrofale og nesten umulige å rydde opp. Det er et tveegget sverd, denne nye tilgjengeligheten.

Det er jo en kompleks dans mellom naturens krefter og menneskelig ambisjon. Hva som vil veie tyngst til slutt, er et spørsmål jeg ofte reflekterer over når jeg ser på de siste klimanyhetene. Det er som å være vitne til en sakte film om verdensforandring, og du vet ikke helt om du skal heie eller gråte.

Har Nordpolen vært isfri?

Det var en gang for lenge, lenge siden, 50 millioner år før vi i det hele tatt tenkte på å sjekke isdekket ved Nordpolen. Hele planeten var mye varmere, som en gigantisk drivhus. Tenk deg en sommer som varte evig, uten antydning til frost.

På den tiden var det ingen is, ikke et eneste lite flak, ved Nordpolen. Havet der var åpent og fritt, som et stort, blått teppe uten en hvit flekk. Jeg kan nesten se for meg tropiske planter som vokste helt opp til polpunktet, og kanskje rare dyr som aldri har sett snø.

Det er nesten vanskelig å forestille seg, når vi ser på bildene av Arktis i dag. Rekordlite is i 2016, sa de. Det er jo helt sprøtt å tenke på at det kan ha vært så annerledes.

• Tidsperspektiv: For 50 millioner år siden.
• Klima: Drivhustid – global oppvarming.
• Nordpolen: Helt isfri.

Det var nok ikke snakk om noen polarbjørner da, det kan jeg si deg.

Jeg tenkte litt på det her om dagen, da jeg satt ved kjøkkenvinduet og så snøen lave ned. Jeg tenkte på hvor utrolig mye jorden har forandret seg, og hvor liten del av den historien vi egentlig har vært vitne til. Bare en liten, liten brøkdel. Og vi sitter her og bekymrer oss for isen som smelter.

Det er fascinerende. Og litt skremmende.

• Drivhustiden: En periode der jordens gjennomsnittstemperatur var betydelig høyere enn i dag.

Forskere snakker om dette hele tiden, om fortidens klima. Det er en slags historiebok skrevet i jorden, i iskjernene, i fossiler. Og det er som et varsel, kanskje? Eller bare en påminnelse om at naturen har sine egne sykluser, uavhengig av oss.

Jeg husker jeg leste en gang om en forsker som hadde funnet rester av palmer i Arktis. Tenk deg det! Palmer, der isbjørnene tasser rundt i dag. Det er en voldsom kontrast.

• Spor fra fortiden: Funn av fossiler, som kan vitne om tidligere klimaforhold.