Kan man bli pensjonist på Svalbard?

Kan man bli pensjonist på Svalbard? Åh, det høres jo helt fantastisk ut, ikke sant? Tenk: isbjørn i horisonten, den evige, magiske midnattssolen, den ubeskrivelige stillheten... Jeg ser det for meg, liksom, sitter på en liten veranda med en kopp kaffe, og bare… puster. Men så, den andre siden av medaljen... den totale isolasjonen. Æsj.

Det krever jo et spesielt lynne, det er jeg helt sikker på. En tante av meg, hun bodde på Jan Mayen i mange år, som meteorolog. Hun sa at det var fantastisk, men også knallhardt. Hun savnet lukten av regn på bar bakke, sa hun. Et sånt lite, rart savn. Noe så enkelt, liksom. Og folkene der oppe, de blir jo en slags familie, men likevel… det er ikke det samme som å ha søskenbarn som stikker innom med kake.

Jeg leste en artikkel en gang, husker ikke hvor, men det sto at rundt 80% av pensjonistene på Svalbard flyttet dit etter pensjonering, så det er ikke akkurat et sted folk planlegger å bli gamle på. Og det forstår jeg jo, 80%! Det er jo nesten alle. Høres litt... dramatisk ut, kanskje. Men det sier jo noe. Det er jo flott at noen klarer å leve et slikt eventyr, helt klart. Det er jo nesten romantisk, på en måte. Men for meg... friheten, ja, den friheten frister selvsagt. Men nærheten til mine kjære, mine små nieser og nevøer som jeg elsker over alt på jord… det veier tyngre enn alle isbjørner i verden. Kanskje en liten tur opp dit en gang, bare for å kjenne på luften, men å bo der... nei. For min del, i hvert fall.