Når begynner det å bli mørkt?

Når begynner det å bli mørkt, egentlig? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv så mange ganger, spesielt nå om høsten. Jeg elsker sommeren, den lange lyse dagen, den følelsen av uendelig tid. Men så kommer den, den snikende mørkningen. Husker du den sommeren vi var i Oslo? Dagen var jo helt absurd lang, over 18 timer sa de! Jeg klarte nesten ikke å sove, så mye lys var det. Men selv da, allerede rundt 21. juni, sommersolverv, visste jeg innerst inne at det var en nedtelling. En stille, men uunngåelig nedtelling.

Det er noe vemodig, ikke sant? Som om sola selv begynner å bli litt lei seg, og trekker seg litt tilbake. Gradvis, sakte, men sikkert. Hver dag blir det litt mørkere. Først bare en liten forskjell, men så blir det tydeligere og tydeligere. Jeg merker det selv, på kroppen. Jeg trenger mer søvn, føler meg litt tyngre, lengter mer etter den varme sofaen og en god bok.

Selv om det høres litt deprimerende ut, så er det jo også vakkert, på sin måte. Jeg husker en høstkveld i fjor, da jeg gikk tur langs elva. Solen hadde akkurat gått ned, men himmelen var et fyrverkeri av farger. Oransje, rødt, lilla… Det var nesten som om den prøvde å kompensere for de kortere dagene, å gi oss et lite ekstra show før mørket tok helt over. Kanskje det er derfor jeg elsker høsten så mye, likevel? Fordi det er en fin balanse mellom lys og mørke, en slags overgang.