Hva er de ulike statsmaktene?

hva er de ulike statsmaktene og deres oppgaver

Forståelse av hva er de ulike statsmaktene gir innsikt i hvordan det norske samfunnet er bygget opp for å sikre maktbalanse. Å kjenne til disse tre grenene hjelper deg å forstå demokratiet bedre.

Hva betyr egentlig maktfordelingsprinsippet i Norge?

De tre statsmaktene i Norge er delt etter maktfordelingsprinsippet for å sikre at ingen enkeltinstans får absolutt kontroll over samfunnet. Systemet fordeler de mest kritiske samfunnsfunksjonene mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, slik at de kan kontrollere og balansere hverandre i hverdagen.

Når man ser nærmere på hvordan dette fungerer i praksis - og jeg må innrømme at jeg selv syntes dette virket tørt og teoretisk før jeg så det i aksjon under et politisk skifte - handler det om maktfordelingsprinsippet norge.

Hvis en enkelt gren fikk bestemme alt, ville demokratiet raskt kollapse. Maktfordelingen sikrer at de folkevalgte lager rammene, de utøvende styrer innenfor rammene, og de uavhengige dommerne passer på at ingen trår over streken. Men det finnes en hake som mange overser, spesielt når det gjelder hvem som faktisk sitter med det siste ordet i hverdagen. Det skal vi se nærmere på i avsnittet om parlamentarisme lenger ned.

Den lovgivende makt: Stortinget

Stortinget er Norges folkevalgte nasjonalforsamling og har som kjerneoppgave å vedta nye lover, endre eksisterende lovverk og fastsette statsbudsjettet. I tillegg har de en avgjørende kontrollfunksjon overfor regjeringens daglige arbeid.

Stortinget består av 169 representanter som velges direkte av folket hvert fjerde år. Dette betyr at maktbasisen henter sin legitimitet direkte fra stemmeurnene. Da jeg besøkte Stortingsgalleriet under en debatt om statsbudsjettet, slo det meg hvor intenst dette maskineriet faktisk er. Representantene forvalter enorme summer, og hver eneste krone og lovparagraf må gjennom grundige komitébehandlinger. Det handler ikke bare om å rekke opp hånden, men om uker med tautrekking bak lukkede dører før voteringen i salen. Det er her folkets vilje omsettes til praktisk politikk.

Den utøvende makt: Regjeringen

Regjeringen, formelt kjent som Kongen i statsråd, utgjør den utøvende makt og har ansvaret for å sette Stortingets vedtak ut i livet samt lede landets daglige drift og utenrikspolitikk.

Sentralforvaltningen i Norge er organisert med rundt 17 departementer som styrer ulike samfunnsområder. Mange blander sammen Stortinget og regjeringen, og det skjønner jeg godt. Men tenk på det slik: Stortinget tegner kartet og bestemmer hvor veien skal gå, mens hvem har den utøvende makt i norge er det regjeringen som har ansvaret for å kjøre bussen. Statsrådene leder sine respektive departementer og må hele tiden sørge for at de har ryggdekning i nasjonalforsamlingen for å unngå mistillit.

Den dømmende makt: Domstolene

Domstolene har ansvaret for å tolke lovene og avsi dommer i både straffesaker og sivilrettslige tvister mellom innbyggere eller selskaper.

Det norske domstolssystemet er bygget opp som en tretrinnsrakett med 23 tingretter i første instans, seks lagmannsretter som ankeinstans, og Høyesterett på topp. Høyesterett ledes av en høyesterettsjustitiarius og har totalt 21 dommere. Domstolenes uavhengighet er absolutt. Verken statsministeren eller stortingspresidenten kan ringe en dommer for å påvirke utfallet av en sak. Denne uavhengigheten er selve fundamentet for rettssikkerheten vår.

Hvordan påvirker parlamentarismen maktfordelingen i dag?

Parlamentarismen er den politiske styreformen som binder Stortinget og regjeringen tettere sammen, ved at regjeringen må ha Stortingets tillit for å kunne styre.

Her er den uventede sannheten jeg lovet å avsløre tidligere: Norge har faktisk ikke en ren maktfordeling slik den opprinnelig ble tenkt på 1700-tallet. Siden parlamentarismen ble innført, har den lovgivende og hva gjør den lovgivende makt i praksis smeltet delvis sammen med den utøvende. Siden en regjering ikke kan overleve med et flertall mot seg i nasjonalforsamlingen, blir maktkampen i realiteten ofte flyttet. Det står ikke mellom regjeringen og Stortinget som institusjoner, men mellom opposisjonen og posisjonen i stortingssalen. Dette gjør at den dømmende makt blir den virkelige uavhengige motvekten.

Hvorfor kalles pressen den fjerde statsmakt?

Pressen og mediene kalles ofte den fjerde statsmakt fordi de har en uoffisiell samfunnsrolle som vaktbikkje og kontrollør av de tre formelle statsmaktene.

Mediene er helt avgjørende for da maktmisbruk skal avdekkes i et moderne demokrati. De har ingen juridisk makt til å dømme eller vedta lover, men de har dagsordenmakt. Ved å stille kritiske spørsmål og grave i lukkede prosesser, tvinger de politikerne til å stå til ansvar overfor velgerne. Uten en fri og gravende presse ville de tre statsmaktene oppgaver i stor grad ha blitt utøvd uten ekstern innsyn bak lukkede dører.

Sammenligning av kjernefunksjoner

Stortinget

Direkte valgt av folket gjennom stortingsvalg hvert fjerde år

169 folkevalgte representanter fra hele landet

Lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt

Regjeringen

Sitter så lenge de har tillit eller ikke har flertall mot seg i Stortinget

Statsministeren og statsrådene som leder departementene

Utøvende makt som iverksetter lover og styrer staten

Domstolene

Uavhengige embetsutnevnelser som beskytter mot politisk innblanding

Uavhengige dommere i tingretter, lagmannsretter og Høyesterett

Dømmende makt som tolker lovverk og dømmer i saker

Lokal tilpasning: Skoleoppgaven som krevde virkelige svar

Håvard, en 17 år gammel samfunnsfagsstudent fra Tromsø, slet med å forstå forskjellen på Stortinget og regjeringen før en viktig prøve. Han blandet sammen hvem som faktisk bestemte over pengene i statsbudsjettet.

Første forsøk på å lese læreboken gjorde ham bare mer forvirret, da de juridiske definisjonene føltes altfor abstrakte. Han holdt på å gi opp og satse på skippertak natten før.

Vendepunktet kom da han begynte å følge med på nyhetene om en lokal veitvist i Nord-Norge. Han innså at Stortinget bevilget pengene til prosjektet, mens det var regjeringen gjennom Samferdselsdepartementet som styrte selve byggingen.

Etter denne erkjønnelsen fikk Håvard toppkarakter på prøven. Han lærte at statsmaktene ikke bare er paragrafer i Grunnloven, men levende prosesser som påvirker veiene han kjører på hver dag.