Hvilke 7 land gjør krav på Antarktis?

Hvilke land gjør krav på Antarktis? De 7 nasjonene

Utforsk hvem som opprettet offisielle territorialkrav på det sørligste kontinentet gjemt bak internasjonale avtaler. Forstå bakgrunnen for disse historiske prosessene gir en bedre oversikt over hvilke land gjør krav på antarktis i dag.

Hvilke land gjør krav på Antarktis?

De sju landene som gjør territorielle krav på deler av Antarktis, er Norge, Storbritannia, Argentina, Chile, Australia, Frankrike og New Zealand. Selv om disse nasjonene har trukket opp sine nasjonale grenser på kartet, er samtlige land med krav i antarktis i praksis lagt på is gjennom internasjonale avtaler.

La oss være helt ærlige - de færreste av oss forstår hvor massivt dette kontinentet faktisk er før vi ser de harde tallene. Australia gjør beslag på det desidert største området - omtrent 42 prosent av hele kontinentet, noe som tilsvarer rundt 5,9 millioner kvadratkilometer. Dette er et nesten ubegripelig stort isøde. Sjelden ser man en nasjon kreve et landområde som er så totalt ugjestmildt. Hvorfor bryr verdenssamfunnet seg om dette frosne landskapet? Svaret ligger i historiske oppdagelsesreiser, potensialet for fremtidig vitenskapelig forskning og ren nasjonal stolthet.

Da jeg først begynte å studere disse territorielle grensene for noen år siden, tegnet jeg opp kart etter kart for å få mening i hvem som eier antarktis. Det var utrolig frustrerende. Hver gang jeg trodde jeg hadde full oversikt, oppdaget jeg en ny overlappende sektor eller en historisk tvist. Til slutt gikk det opp for meg at disse grensene egentlig bare er fiktive linjer i isen. De har minimal praktisk betydning for forskerne som faktisk jobber der nede i hverdagen.

Hvordan fungerer Antarktistraktaten i praksis?

Når du ser på et politisk kart over sydpolen, minner det sterkt om en oppskåret kake. Men det er en enorm hake her. Ingen eier kontinentet i tradisjonell forstand. Traktaten som regulerer dette området ble opprinnelig signert av bare 12 land, men i dag har hele 54 stater ratifisert den.

Avtalen, som trådte i kraft i 1961, sikrer at hele kontinentet utelukkende skal brukes til fredelige formål og internasjonal forskning. Ingen militærbaser. Ingen gruvedrift. Bare vitenskap. Det er ganske fascinerende at et så stort stykke av planeten vår holdes helt utenfor vanlige geopolitiske konflikter.

Når krav overlapper hverandre

Det er spesielt på den antarktiske halvøya at ting blir skikkelig komplisert og rotete. Storbritannia, Argentina og Chile gjør alle krav på delvis overlappende territorier i dette spesifikke området. Logikken skulle tilsi at dette skaper enorm spenning og daglige konflikter.

Slett ikke. Mange antar at disse politiske uenighetene skaper et giftig miljø mellom de ulike forskningsstasjonene. Det stemmer rett og slett ikke. Forskere fra disse tre nasjonene drikker ofte kaffe sammen, låner utstyr av hverandre og deler transportløsninger. Traktaten fungerer som en genial diplomatisk buffer som lar landene akseptere sine politiske uenigheter uten at det går ut over det kritiske feltarbeidet.

Norges enorme isøde: Dronning Maud Land

Det norske kravet skiller seg markant ut i antarktisk sammenheng. Dronning Maud Land dekker om lag 2,7 millioner kvadratkilometer, noe som utgjør nesten en sjettedel av hele kontinentet og er om lag sju ganger større enn fastlands-Norge.

Du leste riktig. Sju ganger større. Norge har også et annet, langt mindre krav på den sørlige halvkule - Peter I øy. Men det er utvilsomt Dronning Maud Land som virkelig sementerer norge krav antarktis. Mange spør meg ofte hvorfor et relativt lite land oppe i nord skal kreve så absurde landområder helt nede i sør. Svaret finner vi i historiebøkene. Norges lange historie som pionerer innen hvalfangst og polarekspedisjoner på begynnelsen av 1900-tallet ga oss et forsprang. Vi var tidlig ute, og vi markerte revir for å sikre våre økonomiske interesser den gangen.

Mange tror at Norge aktivt utvinner ressurser fra dette området i dag. Helt feil. På grunn av den strenge miljøprotokollen er all kommersiell utvinning strengt forbudt. Det eneste vi henter ut fra Dronning Maud Land i dag, er verdifulle klimadata og isprøver som hjelper oss å forstå jordens historie.

Ulike tilnærminger til territorielle krav

Den norske strategien (Dronning Maud Land)

- Tidlig hvalfangst og oppdagelsesreiser under ledelse av Roald Amundsen og andre pionerer

- Om lag 2,7 millioner kvadratkilometer

- Ble lenge definert kun som et kystområde, men strekker seg nå helt ned til selve polpunktet

Den australske dominansen

- Geografisk nærhet og tidlige britiske/australske ekspedisjoner

- Omtrent 5,9 millioner kvadratkilometer, det desidert største enkeltkravet

- Massiv sektor som er delt i to adskilte deler av Frankrikes lille kravområde

Den overlappende sonen

- Geografisk forlengelse av Andesfjellene for Sør-Amerika, historisk tilstedeværelse for Storbritannia

- Varierer, men konsentrert rundt den strategisk viktige antarktiske halvøya

- Tre ulike nasjoner (Chile, Argentina, Storbritannia) hevder suverenitet over nøyaktig de samme isbreene

Lars og den brutale antarktiske lærepengen

Lars, en 38 år gammel logistikkkoordinator fra Tromsø, fikk i oppgave å etablere en ny midlertidig feltleir i Dronning Maud Land. Han tenkte det ville bli en enkel rutinejobb basert på hans omfattende felterfaring fra Svalbard og Nord-Norge.

Det første forsøket ble en total fiasko. Han prøvde å bruke standard europeisk vinterutstyr, men kulden på minus 40 grader og den ekstreme katabatiske vinden gjorde at utstyret sviktet umiddelbart. I tillegg tok det ukesvis med frustrerende papirarbeid bare for å få godkjent utstyret under de strenge internasjonale miljøreglene. Han satt utslitt på kontoret og var nær ved å kaste inn håndkleet.

Gjennombruddet kom da han innså sin egen arroganse. Han sluttet å behandle oppdraget som en vanlig norsk vinterekspedisjon, og begynte heller å se på det som et avansert romfartsoppdrag. Han skrotet den opprinnelige planen, kontaktet et erfarent team på en nabostasjon, og adopterte deres strenge rutiner for ekstremkulde.

Etter denne snuoperasjonen ble leiren etablert trygt på under to uker. Drivstofforbruket ble redusert med 30 prosent sammenlignet med tidligere prosjekter, og de unngikk ethvert brudd på miljøprotokollene. Lars lærte på den harde måten at Antarktis krever total ydmykhet, ikke bare gode intensjoner og varmt tøy.