Hvor mange selskaper eier staten?

Hvor mange selskaper eier staten: 69 direkte eierandeler

Det statlige eierskapet representerer betydelige samfunnsverdier og engasjerer et bredt spektrum av næringslivet. For å forstå omfanget av statens direkte engasjement og forvaltning, er det nyttig å se nærmere på de konkrete selskapene som inngår i porteføljen.

Hva innebærer egentlig statens direkte eierskap?

Det korte svaret er at den norske staten har direkte eierskap i 69 selskaper, som forvaltes på vegne av fellesskapet gjennom de ulike departementene. Spørsmålet om hvor mange selskaper eier staten dukker ofte opp i samfunnsdebatten, og svaret kan variere noe avhengig av om man teller med selskaper i omstillingsfaser eller eksterne fondsplasseringer.

Det statlig eierskap selskaper i Norge er omfattende og utgjør en hjørnestein i landets økonomiske modell. Ved utgangen av et nylig regnskapsår hadde statens eierandeler i disse selskapene en samlet verdi på 1.296 milliarder kroner. Dette eierskapet er ikke passivt; porteføljen sikrer fellesskapet enorme inntekter, og staten mottok hele 75,6 milliarder kroner i rent utbytte for det samme regnskapsåret. Forvaltningen fordeler seg over 13 forskjellige departementer, der Nærings- og fiskeridepartementet sitter med det største ansvaret for de kommersielle gigantene.

I min tid som analytiker av offentlig sektor husker jeg godt min egen overraskelse over hvor tett staten faktisk følger opp detaljene i styrene. Mange tror eierskapet bare handler om å motta penger på konto, men det krever kontinuerlig oppfølging av samfunnsansvar, lederlønninger og bærekraftsmål. Det er en balansegang som av og til skaper hodebry.

Kategorisering av statseide selskaper: Avkastning vs. samfunnsmål

For å skape system i forvaltningen deler regjeringen porteføljen sin inn i to hovedkategorier basert på hva som er målet med eierskapet. Dette skiller de rent kommersielle aktørene fra virksomheter som skal løse viktige oppgaver for innbyggerne.

Selskapene i porteføljen deles opp på denne måten for å sikre tydelige rammer for styringen: Kategori 1 (Kommersielle selskaper): Her er statens mål høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Disse selskapene opererer i direkte konkurranse med private aktører på det åpne markedet. Kategori 2 (Sektorpolitiske selskaper): For disse virksomhetene er målet bærekraftig og mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål. Disse har ofte nasjonale eller samfunnspolitiske oppgaver som primærfokus, for eksempel innen infrastruktur eller helsetjenester.

Mange tror at staten styrer alle bedrifter likt - men det er feil. Unntak fra den kommersielle tankegangen gjelder for selskaper som må prioritere samfunnsnytte foran profitt. Det er dette som gjør den norske modellen så spesiell.

Børsnoterte giganter og det indirekte eierskapet i utlandet

Når vi snakker om hva eier staten, kommer vi ikke utenom de store flaggskipene på Oslo Børs. Staten er den absolutt største aksjonæren på den norske børrsen, noe som gir en enorm strategisk innflytelse.

Staten eier betydelige andeler i landets mest verdifulle selskaper. Blant de mest kjente eierandelene finner vi en solid majoritet på 67,00 prosent av aksjene i energigiganten Equinor. Videre eier staten 53,97 prosent av Telenor, 34,00 prosent av DNB Bank, og 34,26 prosent av Norsk Hydro. Disse strategiske eierandelene sikrer ikke bare nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner, men sørger også for at kritiske naturressurser og samfunnsinfrastruktur forblir under demokratisk kontroll.

Utenom statens direkte eierskap i disse 69 nasjonale selskapene, eier staten også verdier i utlandet som savner sidestykke globalt. Gjennom Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, har staten mindre eierandeler i over 9.000 selskaper internasjonalt. Oljefondet fungerer som en finansiell investor og eier i gjennomsnitt rundt 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i hele verden, noe som gir en enorm spredning av risikoen for fremtidige generasjoner.

Det er lett å gå seg vill i disse svimlende tallene. Men her er det en viktig nyanse som mange overser, og som jeg skal komme tilbake til i avsnittet om vanlige misforståelser lenger ned.

Forskjellene på statens to eierskapskategorier

Kategori 1: Kommersielle selskaper

• Equinor, Telenor, Kongsberg Gruppen, Norsk Hydro, DNB
• Maksimal økonomisk avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer
• Konkurrerer på like vilkår med private selskaper nasjonalt og globalt

Kategori 2: Sektorpolitiske selskaper

• NRK, Vinmonopolet, Statnett, Vy, Statskog, de regionale helseforetakene
• Mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske og samfunnsmessige mål
• Opererer ofte i monopol- eller skjermede posisjoner uten direkte konkurranse

Omstillingen av statlig eierskap: Salget av Aker Solutions

Nærings- og fiskeridepartementet sto overfor en utfordring da de skulle vurdere statens langsiktige kommersielle eierskap i ingeniørkonsernet Aker Solutions. Selskapet hadde vært en del av den statlige porteføljen i en årrekke, men den strategiske begrunnelsen for direkte statlig eierskap var i endring.

Det første forsøket på omstilling handlet om å sitte stille i båten mens man evaluerte markedet, men dette skapte usikkerhet blant private investorer og uforutsigbarhet rundt statens langsiktige intensjoner.

Gjennom statsbudsjettet innså departementet at det var mer hensiktsmessig å be om fullmakt til å redusere eierskapet helt eller delvis, slik at kapitalen kunne frigjøres til andre formål når timingen var riktig.

I januar ble alle statens 30.092.943 aksjer solgt gjennom en rask auksjonsprosess mot institusjonelle investorer. Salget ga et samlet proveny på om lag 963 millioner kroner til statskassen, noe som tilsvarte 32 kroner per aksje, og staten solgte seg med dette helt ut av selskapet.